19. juli 1979 ankom den Sandinistiske frigjøringsfrontens (FSLN) gerilja Managua, hovedstaden i Nicaragua og markerte slutten på et brutalt diktatur. I dag er det 40 år siden Somoza ble styrtet, og sandinistene med Daniel Ortega er tilbake ved makten, etter å ha vært i opposisjon i over 16 år. De har nå hatt makten i et tiår. I dette tiåret har sandinistene egentlig bare vist begrensningene til en sosialdemokratisk politikk, som bare kan fungere for høyt utviklede kapitalistiske land samtidig som de befinner seg i en eksepsjonell økonomisk situasjon, og ikke for land som Nicaragua.
[Source]
Med en liten økonomisk boom, en oppblomstring av turistnæringen og Venezuelanske oljesubsidier ble det ble gjort mulig å utbedre de offentlige skolene, å innføre gratis skolemat. Helsetjenester ble gjort gratis, Lula sitt nullsults program ble kopiert, svangre kyr, høner og takplater ble delt ut til fattige. Alle fikk rett til pensjoner, selv eldre damer som aldri hadde hatt en formell jobb kunne registrere seg for å motta minstepensjon.
Det var nettopp dette og høyresidens fullstendige fallitt som gjorde at befolkningen overså Ortegas pakt med Alemán – en av historiens mest korrupte og forhatte presidenter, hans abortkompromisser med den katolske kirken, omfavnelsen av det tidligere Contras og avtaler med den amerikanske imperialismen.
Med den økonomiske boomens slutt, ble alt snudd på hodet, på grunn av sitt reformistiske vesen gjorde lederne i FSLN alt de kunne for å bevare kapitalismen i Nicaragua. Da subsidiene fra Venezuela ikke strakk til, og etterhvert stanset opp, snudde sandinistene seg til Verdensbanken og IMF for å få lån.
Men disse kapitalistiske institusjonene gir som sagt ikke lån uten betingelser, det ble krevd kutt i pensjoner, en økning av merverdiavgiften, sammen med en rekke andre innstramminger. Dråpen som fikk begeret til å renne over var at Ortega og FSLN prøvde å pakke inn kuttene i pensjonene som forbedringer. Det førte til en rekke demonstrasjoner i april 2017, med mange drepte. For å ikke miste hele velgergrunnlaget sitt ble Ortega nødt til å trekke tilbake kuttene, men med det mistet det private næringslivet som krever kutt ( og mer enn kuttene sandinist-regjeringen prøvde å innføre), tilliten til FSLN. Det var derfor COSEP (næringslivets interessorganisasjon) deltok i protestene, ikke for et abstrakt demokrati, men fordi innstrammingene ikke var store nok.
Ledelsen i FSLN har nå bare utsatt problemet, og motsetningene vil bare ha økt i styrke når problemene med økonomien igjen kommer til overflaten. Prosessene som skjer nå, må eventuelt føre til at en revolusjonær fraksjon utkrystalliserer seg i FSLN, en fraksjon med et stort potensial til å vinne til seg grasrota, og en gang for alle virkeliggjøre drømmene til Nicaraguas mange martyrer.
Dette er en norsk oversettelse av en tekst som ble skrevet i 2008.
På slutten av 1970-tallet, reiste folk et seg i Nicaragua og styrtet en av verdens mest forhatte tyranner, Anastacio Somoza. Det var en inspirerende revolusjon som ga håp til arbeid ere og unge i hele verden. Men den nicaraguanske revolusjonen ble beseiret. Hvilke lærdom mer kan vi trekke fra dette i dag?
Introduksjon (2008)
Det er ikke mange mennesker som kan huske en mer inspirerende revolusjon enn Sandinistenes revolusjon på 70- og 80-tallet. På slutten av 1970-tallet, reiste folket seg i det nest fattigste landet i Amerika og styrtet en av verdens mest forhatte tyranner, Anastacio Somoza.
Resultatene til revolusjonen var enorme, de trakk til seg unge mennesker og arbeidere over hele verden på en måte man ikke hadd sett siden seieren til den cubanske revolusjonen. 1,5 millioner hektar land ble delt ut til 200.000 fattige familier, organisert i enkeltposter og kooperativer (data gitt ut av University of Oregon). Analfabetismen falt fra 60% til 14% på to år. Brigader av unge lærere og studenter ble sendt ut for å få en ende på den tradisjonelle tilbakeliggenheten til de nicaraguanske massene. Det offentlige helsevesenet ble dramatisk forbedret.
Fremfor alt viste de nicaraguanske massene at når arbeidere og fattige bønder forenes i kampen, kan selv ikke en makt som USA stanse dem. Tragedien lå i det som kom senere. Besluttsomheten og motet til de nicaraguanske massene var ikke nok til å overvinne elleve år med intern og ekstern sabotasje, terror og en ledelse som viste seg ute av stand til å bryte med kapitalismen for å forsvare revolusjonen mot USA sine sabotasjer.
Etter valgnederlaget for sandinistene for Violeta Chamorro, kandidaten til det gamle oligarkiet, er Nicaragua igjen blant de fattigste landene i verden. Nicaraguanske arbeidere har svært lave lønninger, lider av massiv arbeidsledighet, og landet har en enorm utenlandsgjeld. Fordelingen av inntekten er en av de mest ulike i verden. Spedbarnsdødeligheten er 29.11 dødsfall per 1000 levendefødte og analfabetisme har steget til 32,5% av befolkningen (CIA World Fact Book, tall fra 2008). Dette er prisen de nicaraguanske massene måtte betale for perspektivløsheten til FSLNs ledelse (Sandinist Fronten) i kampen mot den amerikansk imperialismen.
Men selv om det var et forferdelig nederlag, har ting har ikke stått stille. Ting har endret seg i Nicaragua. Sandinistene er tilbake i regjeringen og utenfor dets grenser har et generelt sving til venstre funnet sted over hele Latin-Amerika.
I Argentina opplevde vi hvordan massene utviste en president etter hverandre i en periode på én uke i slutten av 2001. I Bolivia har urfolksbevegelser gått sammen med den mektige fagbevegelsen og utfordret privatiseringen av hydrokarboner og førte Morales til makten. Vi så hvordan de uruguayanske massene brakte landets første venstreorienterte regjering til makten. I Ecuador har vi også sett en massiv bevegelse som førte Rosales til makten. Og, selvfølgelig, i forkant av denne bevegelsen er de venezuelanske massene. I nesten et tiår har venezuelanske arbeidere, bønder og fattige i byene vært involverte i en prosess som truer med å undergrave kapitalismen.
Uttalelsene til president Chavez uttrykker støtte for Sosialisme og gjenspeiler det faktum at ethvert forsøk på reell reform under kapitalismen fører til en direkte konflikt med selve kapitalismen. Den revolusjonære bevegelsen i Venezuela startet som en bevegelse for reform og har endt som en bevegelse mot kapitalismen og imperialismen. Kapitalismen tilbyr ikke en vei ut for massene. Enten tar arbeidere, bønder og urbane fattige makten og avskaffer det kapitalistiske systemet, ellers vil den herskende klassen utmanøvrere å knuse revolusjonen og skru klokken tilbake.
Historien lærer oss at ingen herskende klasser gir fra seg makten uten motstand. Dette var tilfellet i Nicaragua. Lederne av revolusjonen gjennomførte mange reformer, men prøvde å holde disse innenfor kapitalismens rammer. De forsøkte å forsone revolusjonen med kapitalismen. Dette var hva som til slutt førte til Sandinistbevegelsens tap. De stanset halvveis, man kan ikke gjøre en halv revolusjon. Enten går man hele veien og bryter makten til oligarkiet og etablerer en arbeiderstat, ellers gis initiativet tilbake til den herskende klassen som vil bruke den til å sabotere økonomien, skape kaos som danner grobunn for kontrarevolusjon.
Det er mange forskjeller mellom Sandinist-revolusjonen og den venezuelanske. I Nicaragua kollapset den gamle kapitalistiske maskinens makt i hendene på den fremrykkende Sandinist geriljaen. I Venezuela er den kapitalistiske staten fortsatt intakt. Men i begge tilfeller ser vi et forsøk på å gjennomføre reformer uten å eliminere privateiendommen over produksjonsmidlene.
Det er derfor en studie av erfaringene fra den nicaraguanske revolusjonen vil hjelpe oss til å forstå de pågående prosessene i Venezuela i dag.
januar 2008
I juli 1979 styrtet den nicaraguanske revolusjonen diktaturet til Somoza etter 40 år med brutal undertrykkelse. For første gang i landets historie var ikke USAs imperialisme i stand til å føre en direkte militær intervensjon. Etter tiår med amerikanske myndigheters finansiering og bevæpning av diktaturet, var Carter og Reagan administrasjonene ute av stand til å gå til direkte skritt mot den nicaraguanske revolusjonen, og ble tvunget til å tolerere revolusjonen, men på samme tid startet de med å organisere økonomisk sabotasje og støtte de paramilitære «Contras». De finansierte reaksjonene med 100 millioner av dollar!
Revolusjonen kom på et vanskelig øyeblikk for USA-imperialismen. De hadde nylig blitt sendt tilbake fra Vietnam og hadde møtt motstand fra millioner av unge, arbeidere og soldater hjemme. De kunne ikke akseptere et nytt Cuba, men de kunne ikke slå det militært heller. De morderiske diktaturene i El Salvador, Honduras, Guatemala og Argentina var i ferd med å bryte sammen under klassekampens hammer. Trykket fra arbeiderklassen og unge i Costa Rica, Panama, Mexico, Venezuela og fremfor alt i Colombia bandt hendene på imperialismen i Latin-Amerika og Karibia.
De borgerlige regjeringene til Herrera Campins (president i Venezuela 1979-1984) og eks-president Carlos Andres Perez (president i Venezuela 1974-1979 og 1989-1994), Carazo (Costa Rica president), Torrijos i Panama og den meksikanske PRI (Revolusjons institusjonell Sp) ba Nicaragua om ikke å følge det cubanske eksempelet. I Costa Rica, hadde mobiliseringen av studentene stoppet utvidelsen av amerikanske militærbaser. Videre mot sør, organiserte Sao Paulos arbeiderklasse i Brasil seg i CUT og PT, en utvikling som skulle føre til slutt til en krise for militærdiktaturet. I Peru var det en lignende situasjon som i Brasil. Imens hadde det cubanske folket klart å motstå en blokkade i 20 år, og blitt et symbol på den anti-kapitalistiske kampen over hele verden. Som om dette ikke var nok, imperialismen var i ferd med å motta ytterligere enorme slag med utfoldelsen til den iranske revolusjonen, en venstreorientert regjering kom til makten i Afghanistan og de første sprekkene i Marcos-diktaturet på Filippinene. Deres kontroll over Asia var i fare.
Europa hadde nylig vært vitne til fallet av Franco i Spania. Like før hadde diktaturer i Hellas og Portugal også kollapset. Gjennom 1970 hadde Europa vært vitne til en sterk klasse polarisering. Mens alt dette utvikler seg over hele verden, ble situasjonen i Nicaragua svært farlig for imperialismens øyne. Det var midt i hjertet av det USA-imperialismen anså som sin egen bakgård.
Svakheten til den amerikanske imperialismen ble best oppsummert av den amerikanske viseutenriksministeren for Mellom-Amerika, Viron P. Vaky: «Det virkelige problemet er at USA i sin utenrikspolitikk ikke har å forsøkt å bevare stabilitet mot revolusjoner, men prøver å bygge stabilitet ut av revolusjoner.» (Rapport til den amerikanske kongressen 11. september 1979). Med andre ord, kan vi ikke unngå revolusjon, men vi kan prøve å unngå det samme resultatet som på Cuba.
Å styrte Anastacio Somoza i Nicaragua bidro til en radikal endring i livet til landets arbeidere og bønder. Gjennom revolusjonen kom de svært nær slutten på elendighetens mareritt. Under Somozas diktatur førte lett helbredelige sykdommer til døden for over 30% av barna i landet. Etter revolusjonen falt spedbarnsdødeligheten til 8% og over en million mennesker ble vaksinerte. Forbruket av hvete steg 33%, ris 30% og bønner 40%. I dikaturets siste periode hadde 1000 leger besøkt 200.000 mennesker hvert år. Under Sandinist-regjeringen ble 500 leger uteksaminert hvert år, og helsevesenet garanterte for legenes besøk til opptil 6 millioner mennesker. Og over 300.000 hus og tomter ble overlevert til massene.
75% av befolkningen hadde aldri åpnet en bok før revolusjonen og 60% var analfabeter. I 1987 sank analfabetismen til 14% takket være 1200 nye skoler. Den 24. mars i 1980 ble masser av unge studenter og lærere sendt inn i de nicaraguanske fjellene, naturen og urbane nabolag i en alfabetiseringskampanje.
Etter én 150-dagers kampanje mot århundrer med uvitenhet, hadde 406.000 Nicaraguanere lært seg å lese og skrive. Bøndenes, arbeidernes og kvinnenes masseorganisasjoner var knutepunkter for å lykkes med alfabetiseringskampanjen. I fjellene i den nordlige regionen, i jungelen langs Atlanterhavskysten og på slettene i nærheten av Stillehavskysten, ble 56 lærere og studenter drept og ytterligere syv drept av reaksjonære kommandosoldater.
Reformene gjennomførtes takket være revolusjonen tilliten, sympatien og støtten fra unge og arbeidere over hele verden. Og likevel, til tross for alt dette, er Nicaragua i dag nok en gang et fattig land, akkurat som de andre landene i Mellom-Amerika. Hvordan har det vært mulig for folket i Nicaragua å bli kastet tilbake i elendigheten etter at de hadde gjennomført en revolusjon? Hvordan var det mulig for en reaksjonær oligarki-regjering å gjenvinne kontrollen over Nicaragua?
For å besvare disse spørsmålene må man trekke viktige lærdommer av historien. Venezuela er i midten av en revolusjon og står også overfor et viktig vendepunkt. Nøkkelen til en vellykket gjennomføring av den bolivarianske og sosialistiske revolusjonen i Venezuela ligger i å forstå feilene til tidligere revolusjoner og å ikke gjenta de samme feilene. I dette dokumentet er målet å skissere både prestasjonene og feilene til den nicaraguanske revolusjonen for å trekke lærdommer som vil føre oss til seier i de kommende revolusjonene i Amerika, som begynner med Venezuela.
Sandino, generalen til de frie menn
Som hele Latin-Amerika og Karibia, ble Nicaragua plyndret, utnyttet og invadert av imperialismen. Det amerikanske borgerskapets behov for å styre Nicaragua, var svært viktig fra et strategisk og kommersielt synspunkt, da det koblet Atlanterhavet og Stillehavet. Augusto Cesar Sandino, sønn av en fattig bondefamilie, var den første til å organisere til kamp mot imperialismen i Nicaragua, og han ledet en seks år lang geriljakrig, fra 1927 og 1932.
Sandino begynte kampen med bare 29 soldater rekruttert blant gruvearbeidere og til slutt ble dette bygget opp til i en kampstyrke på 3000-geriljasoldater av bønder, urbane fattige og kontinentets unge. Hans kamp hadde støtte fra revolusjonære over hele verden. Ifølge enkelte rapporter dukket det opp plakater med «Viva Sandino!» så langt borte som i Beijing og Shanghai i 1927.
Sandino geriljaen møtte makten til amerikanske marinesoldater og hæren. Regimet kunne ikke direkte knuse bevegelsen og svarte med å bruke terror mot bønder, de gjennomførte massehenrettelser og det ble brukt systematisk tortur mot sivilbefolkningen i regi av Nasjonalgarden som hadde blitt trent av USA. Sytti kampfly ble brukt, i påvente av hva vi skulle bevitne i Vietnam 40 år senere.
Dessverre ble Sandino enig om å overgi seg i 1932 i bytte mot de amerikanske styrkenes tilbaketrekking og løftet om at livet til han og geriljaen skulle bli spart. Augusto Cesar Sandino betalte en høy pris for sin naivitet. Han mistet både hæren og sitt eget liv. Den 21. februar 1934 ble han myrdet etter en middag med president Bautista Sacasa, en «liberal» og en av Washingtons marionetter. Anastacio Somoza Garcia har senere sagt: «Jeg gikk til den amerikanske ambassaden der jeg hadde en prat med ambassadør Arthur Bliss som bekreftet at Washington regjeringen anbefalte en eliminering av Augusto Sandino, ettersom at de anså ham som en trussel mot fred i landet».
Sandino gjennomførte en heroisk kamp, men det var ikke nok til å vinne en direkte seier. I hans tenkning var det en grunnleggende feil som skulle dukke opp igjen femti år senere med Sandinisenes frigjøringsfront (FSLN). Sandinos idé var at det var mulig å frigjøre landet fra utenlandsk militær dominans i samarbeid med det «nasjonale-koloniale borgerskapet», uten behov for revolusjon overhodet. I hans egne ord: «Hverken høyreekstreme eller langt til venstre, vårt motto er samlet front, i denne forstanden er det ikke i det hele tatt ulogisk at vår kamp godtar samarbeid med alle sosiale klasser uten etiketter eller ‘ismer’..»
Hadde det nicaraguanske sosialistpartiet, PSN, [navnet på stalinistene i Nicaragua på den tiden] vedtatt en riktig tilnærming til Sandinos bevegelse, kunne ting ha blitt annerledes. Men den sekteriske politikken til de nicaraguanske stalinistene bidro til å presse Sandino i armene på borgerskapet. Og mordet på ham banet vei for statskuppet i regi av Nasjonalgarden og de påfølgende 42 årene med Somoza familiens diktatur som varte til 1979. Alt dette skjedde med Moskvas og PSNs «kommunisters» godkjenning. Men til tross for undertrykkelsen, ble ikke all motstand knust. I Managua for eksempel, fortsatte Managuas Arbeiderfederasjon (CTM) å organisere 3000 arbeidere underjordisk.
Somoza-familien akkumulerte en enorm formue, og det ble beregnet at i 1979, var verdiene til Somoza familien på godt over 150 millioner dollar; de eide 150 fabrikker (25% av industrien) og 10% av landet. De eide også det nasjonale flyselskapet, en TV-kanal, en avis og den nicaraguanske grenen til Mercedes Benz. President Franklin Roosevelt sa om Somoza «Somoza may be a son of a bitch, but he’s our son of a bitch.»
Det amerikanske militære nærværet forsvarte de økonomiske interessene til imperialistene og deres investeringer i Mellom-Amerika, som var rundt 80% av totale investeringer i regionen. Mellom 1950 og 1979 ble 4900 soldater og offiserer sendt til USA for å få militær trening. Nicaragua ble en strategisk base for imperialistene i Mellom-Amerika. Det var fra Nicaragua i april 1961 at invasjonen av Grisebukta mot den cubanske revolusjonen ble lansert.
Industriell utvikling på 1950- og 1960-tallet
Industrialiseringen skapte en arbeiderklasse i byene. I 1970 utgjorde lett industri 24% av økonomien, mens jordbruket falt til 23%. Agrar befolkningen gikk ned fra 60% i 1960 til 44% i 1977. I 1975 utgjorde arbeiderne 18% av arbeidsstyrken, gjennomsnittlig mye større enn den i Russland i 1917.
Konsentrasjonen av grunneiendommen på få hender økte. En håndfull landeiere eide 45% av den dyrkede jorden, mens 20% av småeierne eide 40%. De fattige bøndene hadde bare 14% av landet til tross for at 78% av befolkningen var på landsbygda, med 310.000 rurale arbeidere. De utnyttete massene led umåtelig under 1950- og 1960-tallets økonomiske oppsving. Mellom 1969 og 1974 var det lavkonjunktur og et forferdelig jordskjelv som ødela Managua (1972) rammet landet, og forårsakte en midlertidig stenging av 37% av industrien og ødela arbeidernes håp om et bedre liv.
I 1973 hadde arbeiderklassen deltatt i en bølge av streiker som var så kraftig at det tvang PSN til å bryte med diktatoren. Til tross for press fra arbeiderne, dannet PSN en allianse med en annen fiende av arbeiderklassen, men som hadde brutt med Somoza – Chamorro familien. De var en familie av bankfolk, eksportører og landeiere. Chamorro familien og PSN etablerte den demokratiske Unionen for frihet (UDEL). Hva dette reflekterte var det faktum at en del av det koloniale og det eksporterende borgerskapet hadde sett sin posisjon bli undergravd av Somoza familiens økonomiske kvelertak og diktatorens motvilje mot å dele den politiske makten med bankfolk, landeiere og nasjonale eiere i småindustrien.
FSLN
Fra 1973 var det en stor økning av militante handlinger fra arbeiderberklassens side og diktaturet var ikke i stand til å stoppe dem. Bygningsarbeiderne, som var den mest militante sektoren, gikk ut i streik i 1977 samtidig som sandinistene startet en offensiv på landsbygda og i noen mindre byer i provinsene. Likevel, siden dens opprinnelse, hadde FSLN aldri dannet solide røtter blant arbeiderne.
FSLN ble til da enkelte middelklasse studenter gikk med avsky ut av PSN på grunn av at partiet ukritisk aksepterte Somoza-regimet. Dannelsen av FSLN var en direkte konsekvens og respons på den politiske bankerotten til stalinismen i Mellom-Amerika. Noe lignende skjedde på Cuba når PSP hadde fungert som en brems for revolusjonære omveltninger i 1930 og som senere støttet Batista regjeringen, helt frem til 1943.
På begynnelsen av 1960-tallet, forlot den unge Carlos Fonseca Amador PSN og samlet enkelte studenter rundt seg, de skulle bli den første kjernen i Sandinist-geriljaen. Den Cubanske revolusjonen hadde uunngåelig en innflytelse på stiftelsen av FSLN. Men det politiske programmet var helt ut reformistisk og dets vikigste poeng var:
1) Ubønnhørlig kamp mot Somozismen for å bygge et kapitalist og et mer moderne og demokratisk Nicaragua.
2) En allianse mellom de undertrykte massene og det nasjonale borgerskapet, før og etter å ha beseiret Somozismen.
Den mest venstreorienterte delen i FSLN trodde på den stalinistiske/reformistiske teorien om de to stadiene: først en demokratisk revolusjon for å bringe landet til et akseptabelt kapitalistisk nivå, senere, i en usikker fremtid, kampen for sosialisme. Denne teorien strider helt og holdent imot marxistisk teori og er utopisk da den ikke kommer fra en vitenskapelig analyse av virkeligheten. På den ene siden reflekterer det ønsket til stalinismen om å holde revolusjonen tilbake for å opprettholde byråkratiets posisjon. På den andre siden gjenspeiler det også hvordan sosialdemokratiet og småborgerskapet identifiserer seg med interessene til det koloniale borgerskapet, selv om de bare er et vedlegg for imperialismen.
Dette er samme type reformisme som Marx, Engels, Lenin, Trotsky, Rosa Luxemburg og Che Guevara kjempet mot. Spørsmålet er: Hvorfor anså vi denne reformistiske teorien som feilaktig i Nicaragua, og hvorfor vi fortsetter å anse den som i feil i dag i Venezuela og i andre land? Svaret ligger i erfaringene fra hundre år med historie og uttrykkes i Trotskys teorie om denpermanente revolusjon.En teori som ble utviklet på grunnlag av en dialektisk materialist analyse av det kapitalistiske samfunnet.
I Venezuela er det et populært ordtak som omslutter denpermanente revolusjon. Ordtaket lyder: «De rikes rom er allerede fullt». Under kapitalismen i dag, er det umulig for andre land å utvikle seg på samme måte som de avanserte kapitalistiske landene gjorde det i fortiden. Dette er fordi borgerskapet i de avanserte landene besitter multinasjonale selskaper, internasjonal finans og imperialistiske organer som IMF, Verdensbanken osv. Dette er grunnen til at de fullstenig dominerer de svake og feige nasjonal-koloniale borgerskapene i Latin-Amerika, Asia og Afrika. De multinasjonale selskapene blir rike gjennom plyndring råvarer og av å utnytte billig arbeidskraft. For eksempel har et pund kaffe eller enhver annen vare som produseres i tidligere koloniland samme pris for de multinasjonale selskapene i reelle termer som det hadde for 50 år siden.
Det såkalte «nasjonale borgerskapet» i Nicaragua, som FSLN lederne hadde så stor tillit til, kom til på historiens scene for sent, med betingelsene til de mye mer utviklede kapitalistiske landene. Det var imperialismen som gjorde dem i stand til å styre folkene i Asia, Afrika og Latin-Amerika – de er der på imeperialistenes fullmakter.
Dette nasjonal-koloniale borgerskapet ble rike takket være sin posisjon som mellommenn mellom imperialistene fra de avanserte kapitalistiske landene og de fattige, arbeidere og urfolk, massene som de tar del i å utnytte. Siden uavhengighetskrigen har ikke det «nasjonale» borgerskapet i Latin-og Mellom-Amerika vært i stand til å gjennomføre Simon Bolivars landreform, og heller ikke å avskaffe av de store landeierene, eller å ha full suverenitet, sosial og økonomisk utvikling uavhengig av imperialisme, og med det slutten på sosial elendighet.
Avskaffelsen av kapitalismen i Russland i 1917, i Kina i 1949 og på Cuba i 1960 viste at sosial og økonomisk utvikling i fattige land bare kan oppnås på en ikke-kapitalistisk økonomisk basis, med andre ord, på en sosialistisk økonomisk basis som involverer et brudd med privateiendommen og overtakelse av produksjonsmidlene og finans. Det finnes ingen unntak fra denne loven. Men historien har også vist at selv en kollektiv og sentralisert planøkonomi bare kan bare utvikle seg i det lange løp hvis det er under arbeidernes totale og demokratiske kontroll, og dersom revolusjonen spres internasjonalt.
Sosialisme, det progressive systemet som vil erstatte kapitalismen, kan ikke bygges i ett land alene eller i et par isolerte land, uansett hvor store de er (Kina, Russland …). Sosialisme krever solidaritet, samhold og en fullstendig integrering av kulturelle og teknologiske ressurser i de landene der revolusjonene har funnet sted, med det bredeste arbeiderdemokratiet og et statsapparat organisert av arbeiderne selv.
Disse forholdene kunne ikke oppnås i Russland på grunn av nederlaget til den internasjonale revolusjonen, de ungarske og tyske revolusjonene (1918-19 og 1923), Italia (1921), Kina (1925-1927) og Spania (1931-1937). Den nye sovjetstaten var dermed isolert og under en militær beleiring i 30 år – dette er grunnen til at det utartet seg til et byråkratisk diktatur. Når revolusjonene i Kina og Cuba til slutt lyktes, fant ikke lederne av disse revolusjonene noen annen modell enn det allerede byråkratiske Sovjetunionen som hadde blitt forvandlet til en politistat av det stalinistiske regimet. Alt som var igjen fra revolusjonen i 1917 var planøkonomi.
Det samme «sovjetiske» byråkratiet var i stand til å veilede det nicaraguanske kommunistpartiet fordi i massenes øyne representerte de det revolusjonære banneret til oktober 1917. Selv om FSLN lederne hadde brutt med PSN, brakte de med seg den gamle reformistiske politikken. I løpet av de første femten årene, begrenset Sandinist-kampanjen seg til provinsene og hadde ingen tilknytning til arbeiderklassen. Det var bare ved midten av 1970-tallet at de klarte å vekke sympatien til arbeiderklassen i deres kamp mot diktaturet.
Arbeiderne nådd e grense n sin … og revolusjonen begynte
Det at arbeiderklassen entret scenen forskrekket det «ikke-somozistiske» nasjonale borgerskapet. Denne delen av borgerskapet hadde støtte fra PSN og andre stalinister i UDEL ledet av Joaquin Chamorro (millionær, og eieren av avisenLa Prensa). De prøvde å megle gjennom en avtale med FSLN og å tilby et «borgerlig demokratisk» alternativ til Somoza, men uten å miste noe av privilegiene som diktaturet hadde sikret dem.
Til tross for USAs støtte, ble Joaquin Chamorro drept av Somozas leiemordere 10. januar 1978. Fagforeninger og UDEL svarte med å kalle til en generalstreik den 24. januar. Over 120.000 arbeidere og folk i nedre middelklasse deltok i begravelsen til Joaquin Chamorro i Managua. Dette skremte de liberale som var mer redde for arbeiderne enn diktaturet. Det var snakk om borgerkrig og væpnede sammenstøt fant sted i León, Esteli, Chinandega og Masaya mellom revolusjonære og Nasjonalgarden. Nasjonalgarden bombet hele byer og drepte opptil 5000 personer på en uke. Det har faktisk blitt beregnet at i løpet av den to år lange borgerkrigen drepte diktaturet 2% av befolkningen – 50.000.
For første gang, mobiliserte arbeiderne i byene massivt og selvstendig med egne politiske slagord. Men fordi det ikke fantes noen revolusjonær ledelse av arbeiderbevegelsen betydde dette at hele oppmerksomhet og hele arbeiderklassens forventninger ble rettet mot FSLN, til tross for det faktum at sandinistene bare hadde 500 væpnede geriljasoldater.
FSLN, ledet av Humberto og Daniel Ortega, Jaime Wheelock og Tomas Borge, kallte i de tidlige dagene av juni for en generell mobilisering og begynte den endelige offensiven i provinsene fra Costa Rica. Massene i Managua og de største byene hadde vært mobiliserte siden mai, og var i ferd med å starte en revolusjonær streik. De mest militante lagene av arbeiderklassen var ute i opptil 11 uker. Så militant var bevegelsen at den tvang de stalinistiske lederne i fagforeningene til adaptere seg til situasjonen.
Faktisk, da gerilja-kolonnene ankom var Managua allerede frigjort, nasjonalgarden hadde blitt knust av massebevegelsen. To dager før sandinistene tok byen hadde Somoza flyktet med Jimmy Carters beskyttelse. Dette markerte slutten på diktaturet. Nasjonalgarden, som ble finansiert helt til sine siste dager av USA, flyktet til provinsene og reorganiserte seg og dannet grunnlaget for «Contras». Mobiliseringen av arbeidsklassen, bøndene og småborgerne var avgjørende for at Somoza-regimet kollapset.
Sandinistene utførte mange progressive reformer etter at de kom til makten, men de håndterte aldri spørsmålet om eiendomsretten til produksjonsmidlene. Ved å legge mesteparten av økonomien i private hender de ga det lokale oligarkiet og imperialismen verktøyene til å undergrave revolusjon og til slutt beseire den.
Reform eller revolusjon: Statens n atur
Tusenvis av arbeiderklassens menn og kvinner benyttet seg av seieren til den nicaraguanske revolusjonen i 1979 til å umiddelbart kreve høyere lønn og bedre arbeidsforhold og også utbetaling av lønn tapt under den revolusjonære streiken. Borgerskapet forberedte seg på å dra nytte av den nye politiske æraen innviet av sandinistene for egne formål, når det faktisk hadde vært folket som hadde fått Somoza ut av landet.
I motsetning til revolusjonene i Russland i 1905 og 1917, hadde ikke arbeiderklassen i Nicaragua i løpet av disse revolusjonære månedene dannet uavhengige organer i byene. Derfor ble maktvakuumet etter revolusjonen fylt opp av FSLN geriljaen og representantene for det urbane borgerskapet.
I stedet for å basere den nye makten på råd og arbeider- og bondekomiteer (ekte arbeiderdemokrati), ble den nye statsstrukturen basert på den hierarkiske modellen til geriljahæren – som i den cubanske revolusjonen. Fra et marxistisk synspunkt utgjør denne organisasjonsmodellen et problem da den ikke tillater massenes deltakelse i beslutningsprosessene, i valg og tilbakekalling av ledere og så videre. Med andre ord, er det ikke mulig for en reell kontroll over statsapparatet. Det sterke poenget til arbeiderdemokratiet i forhold til andre typer regimer som oppstår i ulike revolusjoner er de demokratiske mekanismene for å motvirke byråkratisering.
Lenin forklarte at det må eksistere enkelte forhold i en revolusjon for at makten kan holdes av folket. Lenin snakket aldri om «folkemakt» i alminnelighet. I tekstene somStaten og revolusjonen,aprilteseneogden forestående katastrofe og hvordan å bekjempe den, utviklet den bolsjevikiske lederen Karl Marx ‘teorier i lys av erfaringene fra revolusjonene.
Arbeiderklassen kan ikke bruke det borgerlige statsapparatet til å styre. Det borgerlige militære, parlamentet, juridiske og ideologiske institusjoner er skreddersydd for borgerskapets diktatur – det er det viktigste instrumentet som brukes av den borgerlige klassen til å herske over arbeiderklassen og andre undertrykte lag i samfunnet. Den borgerlige staten er ikke egnet for «folkemakt» fordi den er laget nettopp for å stoppe enhver reell folkelig deltakelse.
Hva som trengs for å overvinne borgerskapet og avslutte dens økonomiske, politiske og militære herredømme er å etablere nye og genuint populære strukturer basert på arbeiderklassens naturlige former for organisering, som oppstår i kampen:
1) All makt i byene må være i hendene på revolusjonskomiteer valgt av hele den revolusjonære befolkningen mobilisert på arbeidsplasser, byer og distrikter …
- All makt på fabrikkene, bedrifter, media og så videre må være under komiteenes kontroll, som igjen er valgt av revolusjonære arbeiderråd i hver sektor.
- Makten over staten må hvile under revolusjonens kommando, den bør bli valgt, være ansvarlig og kunne kalles tilbake av arbeider og bonde-komiteene for å utelukke borgerskapet fra den politiske makten. Nei til det borgerlige parlamentet, nei til den borgerlige regjeringen, nei til de borgerlige domstolene.
- Alle delegater eller representanter skal velges og kunne tilbakekalles når som helst av de som stemte på dem. Ikke en eneste embedsmann i den nye staten må få høyere lønn enn en gjennomsnittlig arbeiderlønn. Dette er måten å bekjempe byråkratiet.
2) Det må opprettes folkemilitser basert på arbeiderklassen og de fattige bøndene for å erstatte den tradisjonelle hæren som holdes isolert fra befolkningen bak veggene i brakkene.
- Offiserene skal velges og kalles tilbake av militsenes rekker og kontrolleres av bøndenes og arbeidernes revolusjonære komiteer på landsbygda, og i byene.
- Våpnene må være under de valgte revolusjonære komiteenes kontroll. Soldater må koordinere sine komiteer med dem.
3) Nasjonalisering av de viktigste næringene og de multinasjonale selskapene under arbeiderkontroll. Ingen kompensasjon til de forrige eierne. Bare småaksjonærer som virkelig trenger det, skal kompenseres.
- Nasjonalisering av banker, forsikringsselskaper og byggefirmaer. Private og utenlandske banker må slås sammen til en enkelt revolusjonær sentralbank under kontroll av arbeiderstaten.
- Kontroll av utenlandsk handel og kollektivisering av de store landeiernes eiendommer.
Hva var situasjonen i Nicaragua etter revolusjonen? Både Sandinistiske og ikke-Sandinistiske embedsmenn begynte å tjene 6 og 7 ganger mer enn vanlige arbeidere i en situasjon der 50% av arbeidsstyrken var arbeidsledig. Eiere av privatindustri klarte å tjene i gjennomsnitt 20 til 25 ganger mer enn arbeiderne. Banker uten valutareserver og som var konkurs ble nasjonaliserte. Regjeringen overtok gjelden til private selskaper. De private bankene led tap på 1800 millioner dollar som følge av gjelden til slike selskaper. Kun selskaper som tilhørte Somoza-familien ble nasjonaliserte (disse representerte 25% av den nicaraguanske økonomien). Disse selskapene var fullstendig forlatte og ødelagte av Somoza familien. Utbetalinger og renter på utenlandsgjelden ble ikke suspendert, og Somozas utenlandsgjeld ble heller ikke forkastet. Arbeiderne ble ekskluderte fra enhver mulighet til å kontrollere de store økonomiske beslutningene.
Det somozistiske statsapparatet og dets væpnede styrker (Nasjonalgarden) ble feid bort av revolusjonen. Ledelsen til FSLN gikk inn i dette vakuumet. De samme lederne hadde måneder før de tok makten meglet om opprettelsen av en nasjonal gjenoppbyggings Junta (JNR) med nasjonale og internasjonale borgerskap fra Costa Rica og Venezuela. Måneder før var det elleville aktiviteter som involverte avtaler, møter og forhandlinger i utlandet mellom FSLNs ledere, representanter for det nicaraguanske borgerskapet og de borgerlige regjeringene i Costa Rica, Panama, Venezuela og Mexico.
Hovedmålet alle forfulgte (inkludert FSLN) var å forhandle om innholdet til den nye staten etter å ha styrtet Somoza og unngå en situasjon der de nicaraguanske massene avskaffet kapitalismen. General Omar Torrijos fra Panama sendte sin Nasjonalgarde for å koordinere med FSLN. Målet var å sikre en borgerlig og byråkratisk struktur i den nye hæren og gi logistisk støtte og tropper til den endelige sandinist offensiven. Folkemilitsene som ble dannet under kampen ble oppløst av Sandinistenes sentralkommando. Sandinistene bøyde seg under trykket av det nasjonale og internasjonale borgerskapet.
Dannelsen av revolusjonære fokemilitser skremmer alltid den herskende klassen fordi disse kan bli påkallt til å ødelegge den undertrykkende borgerlige staten. Dette skjedde da og vil skje i alle revolusjoner. Avvæpning av folket syntes å være en prioritet for å etablere en «borgerlig demokratisk troverdighet» for den Nasjonale Rekonstruksjonsregjeringen ledet av sandinistene.
Den 27. juli, en uke etter å ha tatt Managua, annonserte Humberto Ortega, sandinistenes hærsjef at de populære væpnede styrkene skulle integreres i den nye regulære hæren etter råd fra Panamas nasjonalgarde. Noen år tidligere hadde denne hæren blitt trent av amerikanske offiserer og CIA. Han dannet også Sandinist-politiet (PNS), for å fjerne ordensoppgaver fra Sandinistenes forsvarskomiteer (CDS).
Fordelingen av land er nøkkelen til suksess for alle revolusjoner. Revolusjonen hadde i utgangspunktet oppfordret fattige bønder og landlige arbeidere til å ta over landjord. JNR stoppet dem og de brukte det nyopprettede Sandinist-politiet til å overtale bøndene til ikke å okkupere jord.
For å gjøre ting krystallklart: ministeren for jordreform grep inn og beordret at ingen kunne ta over landeiendommer selv om de ble misbrukt, fordi departementet for jordreform ville distribuere land på et riktig tidspunkt.
31. juli, uttalte sandinisten Wheelock: «Vi ønsker ikke å tillate radikalisme, vi er realister». I 1981 erkjente ministeren for planlegging, Xavier Gorostiaga, at «svært få mennesker er klar over det faktum at 80% av jordbruksproduksjonen er i den private sektorens hender, akkurat som 75% av den industrielle sektoren». Den private sektoren kontrollerte 72% av bomulls produksjonen, 53% av kaffe, 58% av storfe produksjonen, 51% av sukker, samtidig som bøndene på 200.000 bare eide 14% av landet. Det ville være riktig å si at ved denne fasen hadde mange bønder og landarbeidere innsett at FSLNs ledelse fungerte som en brems på revolusjonen.
Sandinist-ledelsen styrte landetsammen med det forræderiskenasjonale borgerskapet i løpet av de første månedene av revolusjonen. Men den økonomiske krisen fortsatte å bli verre. Men borgerskapet, nå beroliget av at FSLNs ledelse hadde stanset revolusjonen, lot sandinistene få ordne opp i de økonomiske problemene. Det første trekket til FSLN i den Nasjonale Rekonstruksjonsregjeringen (som bestod av bare 5 personer) var å installere et Statsråd. Dette var et borgerlig-demokratisk organ som bestod av 33 medlemmer, alle representerte sosiale, politiske og faglige krefter som aksepterte Sandinistenes ledelse. I 1984 ble dette parlamentet forvandlet til den nicaraguanske nasjonalforsamlingen, nå et borgerlig parlament med et venstreorientert flertall.
På denne måten bevarte FSLNs ledelse det tradisjonelle parlamentet, regjering og strukturene til den kapitalistiske staten. Utøvende makt ble konsentrert i hendene på Nasjonal Direktoratet, som ble ledet av presidenten i republikken. I 1984 ble i løpet av noen dager mer enn 80% av befolkningen over 16 år registrert i valgmanntallet. Valgresultatet viste en enorme støtte for FSLN.
Hykleriet til de amerikanske imperialistene har ingen grenser selv fra et borgerlig-demokratisk synspunkt. De brukte den samme gamle metoden som å fordømme «undertrykkelse i Nicaragua».
Nicaragua var den mest demokratiske stat en i Mellom-Amerika
CDN (National Democratic Coordination) ledet av Arturo Cruz deltok sammen med andre mennesker i de første fasene til Sandinist-regjeringen. Noen måneder senere gikk han over til Contra og fordømte 1984 valget som anti-demokratisk. (Har vi ikke sett slike eksempler også i dag i Venezuela?). Borgerskapet aksepterte aldri helt sandinist-regjeringen fordi det ikke var «deres», og de kunne ikke stole på at de ville styre landet som de ønsket. Sandinistene forsøkte å komme til enighet med borgerskapet, til ingen nytte. Å tro på myten om et «progressivt borgerskap», sandinistene ga disse elementene stort rom å manøvrere i, fremfor alt på det økonomiske området.
Etter revolusjonen i 1979, ledet FSLN utviklingen av nye fagforeninger i Sandinistenes CST (Føderasjon av fagforeninger), som var et resultat av sammenslåingen av to fagforbund kontrollert av stalinistene. Disse «kommunistiske» fagforeningslederne aksepterte entusiastisk oppgaven med å holde tilbake arbeiderkampene og det sosiale presset fra arbeidsløse. Jordbruksarbeidernes foreninger (ATC), Ungdomsbevegelsen (MJS) og CDS, ble etablerte på avdelingsplan som cubanske komiteer i forsvaret av revolusjonen (CDR), og var sentralisert. Problemet var at ingen av disse organisasjonene hadde noen reell makt, og alle ble forvandlet til mekanismer for å gjennomføre vedtakene fra toppen og ned.
« B landingsøkonomi» – en dødsfelle (og en advarsel til Venezuela)
FSLN besluttet umiddelbart at økonomien måtte forbli en blandingsøkonomi. Det var ingen rom for debatt blant bønder og arbeidere angående revolusjonens store saker. Sandinist-leder og statsråd Jaime Wheelock uttalte 21. august 1979 til den franske avisenLe Mondeat han frimodig motsatte seg «… alle de som ønsker å akselerere utviklingen av regimet i Nicaragua». En annen Sandinist-leder, og minister, Tomas Borge, opptrådte på en lignende måte.
Kommandant Humberto Ortega uttalte at «den nasjonale gjenoppbyggingen må være til for å nå en høyere politisk og sosial utvikling. Hvis vi ikke når denne fasen vil ikke Nicaragua kunne ha et fremtidig liberal demokratisk samfunn eller noen annen samfunnsform [… ] Vi sier at [den nasjonale gjenoppbyggingen] er en av fasene til den folkelige demokratiske revolusjonen»(Granma, 2. september 1979).
Imperialismen kunne puste lettet ut da den umiddelbare faren syntes å ha blitt fjernet. Og for å være sikker på at revolusjonen ikke ville vike fra den borgerlige banen, ankom høyt respekterte sosialdemokratiske ledere Managuas flyplass. Felipe González fra spanske PSOE, franske «sosialister», Mario Soares fra det portugisiske sosialistpartiet, det svenske og belgiske sosialdemokratiet, det tyske SPD, de reformistiske lederne av italienske PCI, alle gikk til Nicaragua for å tilby sine tjenester.
Det internasjonale sosialdemokratiet organiserte lån fra Europa for å hjelpe Nicaragua til å betjene utenlandsgjelden. Dette var et godt eksempel på «reformistisk internasjonalisme» tjenere for storkapitalen. Veldig snart anerkjente OAS (Organisasjonen av amerikanske stater) regimet og etter dette kom det penger fra Venezuela, Costa Rica, Panama og Europa. Mat og medisiner ble sendt fra USA.
Uker etter at Somoza hadde flyktet fra landet, forsto imperialisme klart hva som lå bak den forretningsvennlige profilen til FSLN og erkjente at det var en svakhet de kunne utnytte. Jimmy Carter sa 11. september 1979: «Jeg er fornøyd med den nicaraguanske regjeringen», mens viseutenriksminister Warren Christopher annonserte allerede neste dag til avisenEl Espectador de Bogota.: «Jimmy Carter regjeringen har bedt Kongressen om et tilskudd på 11 millioner dollar til Nicaragua for å forsterke den pluralistiske og moderate politikken til den nye revolusjonære regjeringen. Utsiktene til regjeringen, som har blitt avslørt av den innledende politikk, har vært moderat og pluralistisk og verken marxistisk eller cubansk.» Og den 29. oktober 1979 dukket FNs spøkelse opp med en appell om økonomisk solidaritet med Nicaragua.
Som vi forklarte i begynnelsen av dette dokumentet, oppnådde revolusjonen stor suksess i sosiale felt. Men i motsetning til den cubanske revolusjonen, ble en stor del av økonomien igjen i hendene på multinasjonale selskaper (som amerikanske kolosser som General Mills og Exxon, på den tiden det nest største i verden) og det nicaraguanske borgerskapet.
I den økonomiske planen til sandinistene kjent som «Kampplanen» ble det uttalt: «Vi gikk imot politikken med å regulere deltakelsen til utenlandsk kapital i utviklingen av landet vårt, andre stater og private selskaper, i en kontekst med en blandingsøkonomi som gir rom for begge sektorer, folkelig og privateiendom, som er interesserte i den nasjonale utvikling». Med andre ord, «Kampplanen» aksepterte en imperialistisk kontroll over svært viktige økonomiske sektorer.
Sandinistene ga ikke hele den politiske makten tilbake til borgerskapet, men de ga dem et viktig våpen til å undergrave den nicaraguanske revolusjonen. Mens regjeringen subsidierte den private sektoren gjennom skattelette, for å få støtte og samarbeid, boikottet kapitalistene økonomien og støttet Contras!
Den fffentlig sektoren utgjorde 14% av BNP i 1977, men hadde vokst til 41% i 1980 etter at enkelte ekspropriasjoner hadde blitt gjennomført, hovedsakelig eiendommer tilhørende Somoza familien. Ikke desto mindre, seks år etter revolusjonen (i 1985) brukte landet bare 60% av produksjonskapasiteten. I 1981 gikk 40% av landets eksportinntekter til å betjene rentene fra utenlandsgjelden. Produktiviteten til et så lite land som Nicaragua, med færre innbyggere enn Caracas eller Havana, var det eneste virkemidlet for å stimulere til utvikling et reelt revolusjonært initiativ som å utvise borgerskapet, og etablere en sosialistisk føderasjon sammen med Cuba. Dessverre, spilte Moskva en negativ rolle i alt dette. De anså den nicaraguanske revolusjonen som en intern affære for sandinistene og godkjente uten reservasjoner den økonomiske politikken til FSLN. Havanna, som fortsatt var sterkt avhengig av Moskva, gikk med på denne politikken.
Rollen til Moskva og Hava n na
Sentralt i nederlaget til den nicaraguanske revolusjonen var mangelen på forståelse av borgerskapets natur av borgerskapet fra FSLNs side. Moskva byråkratiet, som var ansvarlig for den tragiske nedgangen, og eventuelle fallet til Sovjetunionen var glad for å la ting være som de var. De gjorde ikke noe reelt for å stanse nederlaget i Nicaragua. Selv handelen mellom Moskva og Managua var svært begrenset. Moskva ville ikke skape problemer med de amerikanske imperialistene i Mellom- og Latin-Amerika og fulgte en politikk med diplomatisk «fredelig sameksistens», noe Che Guevara hadde kritisert bittert. De gjorde ingenting for å hjelpe revolusjonære bevegelser i Latin-Amerika.
Hvorfor? Fordi det sovjetiske byråkratiet fryktet revolusjon. Vellykkede revolusjoner ville ha opprørt den internasjonale maktbalansen. Det ville ha rokket idéen deres om fredelig sameksistens mellom sin sfære og imperialismen. Moskvabyråkratiet hevdet å være kommunistisk, sosialistisk, etc., men i virkeligheten ønsket de ikke noen ekte sosialisme hjemme eller i utlandet. Moskva regjeringen avskydde i virkeligheten Che Guevara og selv i Cubas tilfelle støttet de ikke en radikalisering av revolusjonen. I 1960, etter at Castro kom til makten, var det sovjetiske byråkratiet tvunget til å akseptere avskaffelsen av kapitalismen på Cuba som et fait accompli. Men de gjorde sitt beste for å hindre at revolusjonen ble spredd til resten av kontinentet.
I 1979 og 1980, til deres kreditt, kallet den cubanske regjeringen for en solidaritetskampanje med Nicaragua. De adressert alle kapitalistiske land i Latin-Amerika og verden, selv i USA, men merkelig nok ikke Kina eller Sovjetunionen. Cuba rådet til og med Nicaragua mot å knytte økonomiske bånd med den sovjetiske blokken. Dette var i realiteten en form for press på sandinistene for å opprettholde alliansen med de demokratiske borgerlige regjeringer i Mellom-Amerika og Karibia i stedet for med Sovjetunionen. Den 11. januar i 1985 erklærte Fidel Castro iBarricada, det sentrale organet til FSLN:
«I går hadde vi sjansen til å lytte til talen til kamerat Daniel Ortega og jeg må gratulere ham. Han har vært alvorlig og ansvarlig. Han forklarte at målene til Sandinist Fronten i hver sektor.. En blandingsøkonomi, politisk pluralisme og lovfestede utenlandske investeringer […] jeg vet at i disse konseptene er det plass til en blandingsøkonomi. Dere kan ha en kapitalistisk økonomi. Det dere ikke kommer til å ha, uten tvil, er en regjering som tjener interessene til kapitalistene. «
Hva Fidel Castro ikke sa var at en regjering ikke kan tjene interessene til arbeiderklassen og samtidig gi imperialistene frie hender i den nasjonale økonomien. Samtidig som alle disse talene pågikk, marsjerte unge og militante arbeidere i Nicaragua gjennom gatene i Managua for å styrke den anti-imperialistisk motstanden ropende: No pasarán!
De t nye internasjonale scenario et og revolusjonen s nederlag
Til tross for deres forræderiske rolle, var det ikke det fascistiske paramilitære Contras som beseiret revolusjonen. Folkelig motstand hadde demoralisert Contras og de var omringet i midten av 1980-tallet. Den virkelige grunnen til at revolusjonen ble beseiret var å finne i en kombinasjon av flere faktorer. Fallet i prisen på olje og råvarer under den absolutte kontrollen til de multinasjonale selskapenes diktatur, kombinert med en intern og ekstern sabotasje fra det nicaraguanske borgerskapet som hadde solgt landet.
Levekår begynte å falle kort tid etter at sandinistene kom til makten. Inflasjonen nådde 400% i 1987 og resulterte i et svart marked som matet 130.000 mennesker – om lag 5% av befolkningen. Dette forklarer hvorfor arbeiderne startet med å streike, og hvorfor en desperat befolkning plyndret butikker i Managua. Regjeringen svarte med forby streiker og erklærte unntakstilstand som et svar på den konstante trusselen fra den amerikanske regjeringen ledet av Ronald Reagan. Staten ble tvunget til å bruke 40% av Nicaraguas BNP på våpen for å forsvare landet, mens den private sektoren var på en boikottkampanje.
Valget av Reagan sammenfalt med en ny internasjonal situasjon. Storkapitalen i USA hadde endret sitt syn på den latinamerikanske situasjonen. De så at selv om diktaturer de tidligere hadde støttet var blitt styrtet, var den kapitalistiske dominansen i disse landene fortsatt bevart. Dette skyldtes selvfølgelig mangel på et revolusjonært lederskap. Mot slutten av 1980-tallet, forsto marionettregimene i El Salvador og Colombia at deres blodige regimer måtte ta på seg en demokratisk maske, slik at massakren av arbeiderklassen og bøndene kunne fortsette. I tillegg til dette var det faktum at de stalinistiske regimene var i en dyp krise, akkurat som deres internasjonale innflytelse.
I Europa var det en midlertidig pause i klassekampene, og også i USA var det relativt rolig på hjemmefronten. I Asia hadde diktaturet i Filippinene blitt styrtet av massemobiliseringer, men den maoistiske og stalinistiske stadieteorien sørget for at en revolusjonær mulighet hadde gått tapt. Den nye demokratiske borgerlige regjeringen til Cory Aquino var på svært god fot med Reagan. Den reaksjonære geriljaen i Afghanistan, finansiert og støttet av USA gjennom Pakistan, angrep den russiske hæren. Verdensøkonomien hadde kommet til hektene etter en lavkonjunktur og Reagan-administrasjonen følte seg sterk nok til å angripe sandinistene med de paramilitære Contras og en propagandakampanje.
Moralen til det nicaraguanske folket begynte raskt å falle og skepsisen til sandinistregjeringen krøp inn. Det var bare den imperialistiske trusselen som hindret utviklingen av en åpen venstreorientert opposisjonen innenfor rekkene til sandinistbevegelsen. I 1989 nådde inflasjonen utrolige 36 000% og den gjennomsnittlige personinntekten var halvparten av hva den hadde vært i 1977. Situasjonen begynte å bli desperat og regjeringen var hengende i en tråd. Sosiale goder hadde blitt kuttet, og den traff bunnen i 1990, i det avgjørende valgåret.
Sammenbruddet til Sovjetunionen og Østblokken på slutten av 1980-tallet bidro til en ytterligere demoralisering av Sandinistenes lederskap og de begynte å lete etter løsninger ved å gå til høyre, økonomisk og politisk. Som et resultat ble de vage jordreformene suspenderte og de falt av presset til den private sektoren. Korrupsjon blant tjenestemenn begynte å bli utbredt.
Daniel Ortega, presidenten, hadde mistet fullstendig kontakt med virkeligheten når han erklærte tilL’Unità,avisen til det italienske kommunistpartiet (PCI) at «Vi har holdt løftene våre, vi har behold en blandingsøkonomi som vel som økonomisk pluralisme. Den svenske modellen er den modellen som vi Nicaraguanere ser på med interesse.» (intervju med Daniel Ortega 5.5.1989). Problemet var at Sverige hadde en mye sterkere statlig sektor enn Nicaragua og det svenske borgerskapet hadde kommet inn på historiens scene 300 år tidligere. Nok en gang ser vi atdet ikke er rom for flere rike mennesker. Sandinistene mistet makten i 1990-valget. Det var en stemme mot sult og elendighet, en proteststemme mot regjeringen til FSLN som tapte valget den dagen.
Den politiske kortsiktigheten til sandinistenes ledere er i dag fullt ut eksponert, som vi kan se i en tale i 2004 av Daniel Ortega, generalsekretæren i FSLN. Der han henviser til valget i 1990, der USA sendte inn et fjell av dollar i finansieringen av anti-Sandinista propagandaen, uttalte Ortega:
«Vi entret det mest korrupte spillet med total ærlighet […] Bortsett fra gode intensjoner [!] makthaverne [høyrepolitikere] kan ha hatt i 1990, eller i 1996, eller de vi har akkurat nå, bortsett fra sine intensjoner om å prøve å gjøre det beste for Nicaragua [!!], sannheten er at de manglet et fast standpunkt i møte med det nicaraguanske folket, med sandinistene og det å kjempe en verdig kamp for å redde våre interesser som nasjon, for å redde vår suverenitet, vår politiske og sosiale suverenitet.
«Men for å gjøre dette trenger vi en regjering som opererer med fleksibilitet, med et åpent sinn, og fremfor alt, med en følelse av verdighet og en følelse av suverenitet, fordi så langt er verdighet og suverenitet det siste våre regjeringer har hatt. Det er smertefullt å si dette. Det er en skam for oss å måtte si dette, men det er sannheten. Vi ønsker at den nåværende regjeringen får prestisje ved å umiddelbart takle problemene med produksjon, mat, helse, utdanning vårt land har, så de kan si at de gjør dette til det beste for Nicaragua». (Møte i Managua, 19. juli 2004).
Etter en slik bitter erfaring og et manglende marxistisk kompass, drømmer topplederne i sandinistbevegelsen fortsatt om et «nasjonalt progressivt borgerskap» i et land der halvparten av befolkningen er arbeidsledige og mer enn halvparten av statsbudsjettet blir brukt til å betale utenlandsgjelden. Men en ting som de høyreradikale politikerne ikke klarer å slette er den nicaraguanske arbeiderklassens tradisjon for kamp. Kampen til Augusto César Sandino og alle de revolusjonære martyrene i Nicaragua er en tradisjon som ikke kan begraves. Frøene til revolusjonen vil vokse igjen. Denne gangen vil revolusjonen skille reformistene fra de revolusjonære lederne og vinne sandinistbevegelsen.
Revolusjonen kommer tilbake, på en global skala
Den venezuelanske revolusjon som vi nå opplever er frukten av en endret internasjonal situasjon. Hele verdenssituasjonen er i opprør mot imperialismen. I dag på verdensbasis har vi til stede på samme tid revolusjonære faktorer som skjedde separat i ulike historiske perioder på det siste århundret:
1) Overgangen fra en epoke med langvarig utvikling av produktivkreftene på verdensbasis til en ny epoke med global imperialistisk krise som allerede har startet (ligner uføret på begynnelsen av det 20. århundret). Dette er en svært ustabil verdenssituasjon med perspektiver for kriger, revolusjoner og kontra-revolusjoner.
2) Den agressive karakten til USAs imperialisme kombinert med en svekkelse av dens maktbase. USA er både sosialt og økonomisk skjør og må åpne for mange internasjonale fronter (ligner på perioden med nederlag under Vietnam-krigen og oljekrisen i 1973-1975).
3) Ekstrem polarisering av samfunnet og oppblomstring av revolusjonære kamper i hele Latin-Amerika samt slutten på fred og stabilitet i de mest utviklede kapitalistiske land. Det er også en økt internasjonal anti-imperialistisk bevissthet.
I denne ligningen er det også nye elementer som bidrar til et økt nivå av klassekamp:
1) Den numeriske styrken til arbeiderklassen på en global skala, og den enorme forskjellen mellom en privilegert minoritet og utnyttede majoriteten av samfunnet.
2) Tilliten de utbyttede folkeslagene har til egne herskende klasser i Asia, Afrika og Latin-Amerika er raskt synkende. Disse «nasjonale borgerskapene» har hatt mellom 50 og 100 år med såkalt uavhengighet på å utvikle landene «sine», og de har mislyktes.
Vi har gått inn i en avgjørende epoke for verdensrevolusjon. Venezuela har vært i forkanten av denne prosessen. Som i Nicaragua i fortiden har reformistiske «rådgivere» prøvd å holde revolusjonen tilbake. De sier at vi må ha en blandingsøkonomi, dvs. en kapitalistisk økonomi. De sier at vi må senke revolusjonens tempo; Vi må involvere det «progressive» borgerskapet. Alt dette er svært lik den reformistiske politikken som førte til den nicaraguanske revolusjonens tap. Med hjelp av revolusjonær marxisme, vil arbeiderklassen lære av erfaringene fra fortiden. De skal lære å unngå de feilene som ble gjort i Nicaragua og i andre mislykkede revolusjoner. På bakgrunn av dette kan de oppnå seire. De vil gjenta seieren til den russiske revolusjonen og basere seg på de beste tradisjonene i en ekte revolusjonær marxisme.
Note 1: Følgende ressurser var nyttigst i utarbeidelsen av denne teksten: Nicaragua: Reforma o Revoluciónav Carlos Vig (Bogotá 1980), dokumentet Nicaragua: due secoli di rivoluzioneutgitt i 1987 av italienske marxister i FalceMartello; brosjyren Cuba: pasado, presente y futuro utgitt i 2004 av spanske marxister i El Militante og den offisielle nettsiden til FSLN
Note 2: Denne artikkelen er en litt redigert versjon av en tekst skrevet i 2004 før sandinistene kom tilbake til makten.