Kinas nasjonaldag, som markerer årsdagen til Folkerepublikken Kina 1. oktober, er alltid full av pomp, prakt og oppvisning av militær styrke. Men i dette 70. jubileet begrenset ikke Xi Jinping seg. Dette var Kinas største militærparade, der nye supersoniske ubemannede droner og atomraketter ble vist frem. Budskapet var klart og tydelig: Xi sa selv, “ingen kraft kan ryste denne store nasjonens status”.
[Source]
Dette var en maktfremvisning ment å feie til side enhver tvil på Xi-regimets styrke og stabilitet, både internt og eksternt. Om Donald Trump og hans handelskrig, sa han: “vi er en formidabel fiende. Vi forbereder en lang og seriøs kamp. Tro ikke at du kan bølle med oss. Det er best for deg å trekke deg fra handelskrigen.” Til de indre fiendene, rivaliserende fraksjoner i byråkratiet, demonstranter og streikere, sa han: «Jeg er allmektig. Dere kan ikke vinne.”
Mens paraden tilsynelatende er en feiring av den store revolusjonen som befridde Kina fra imperialistisk dominans og kapitalisme for 70 år siden, er dens egentlige formål å skremme massene ved å vise fram den kinesiske statens maktmidler, vise frem en så stor makt at de ikke engang drømmer om å starte en revolusjon.
Hong Kongs skygge
Det er ingen tvil om at Xi Jinping hadde demonstrantene i Hong Kong i bakhodet da han kom med advarselen. Dette ble gjort enda mer eksplisitt da han uttalte med utilsiktet ironi, at det kinesiske kommunistpartiet vil “opprettholde [Hong Kongs] den langsiktige velstanden og stabiliteten” gjennom prinsippet “ett land, to systemer». Som for å understreke den dypt ironiske karakteren til denne uttalelsen applauderte Beijing marionetten i Hong Kong, Carrie Lam, hans ord.
Mens han snakket om langsiktig stabilitet og velstand, spant Hong Kongs voldelige protester ut av kontroll. For første gang i byens 17 ukelange massebevegelse skjøt politiet med skarpt, og som en konsekvens ble en 18 år gammel demonstrant truffet og befinner seg på sykehuset i en kritisk tilstand. Dersom han skulle bli helt bra igjen risikerer han å bli straffet for oppvigleri med en strafferamme på inntil 10 år.
Utover dagen, skjøt politiet offisielt 1400 tåregassbeholdere og 1300 prosjektiler, de slo sine egne rekorder. En indonesisk journalist ble truffet av et prosjektil, og som et resultat er vedkommende nå blind på det ene øyet. Blått blekk ble igjen sprøytet på protestantene fra en vannkanon. Medlemmet av den lovgivende forsamlingen, Eddie Chu, ble peppersprayet rett i ansiktet fra nært hold, og nesten kvalt til døde. Biler ble kjørt inn i folkemengder. Politiet har forbudt alle store protester, som fører til en rekke små, mer uorganiserte protester. De har også stengt store deler av jernbanenettet.
På den andre siden, har demonstrantene blitt stadig mer voldelige og hensynsløse. Dette er en uunngåelig følge av bevegelsens fullstendig uorganiserte karakter, som har ført til ren fortvilelse. Etter måneder med politibrutalitet, er befolkningen i Hong Kong enda sintere og mer bestemte enn noen gang. Men ingen kommer med noe strategi til å bekjempe regjeringen. Fagbevegelsen er svak og unnlater å organisere vedvarende og velorganiserte streiker, som er den eneste måten for at bevegelsen kan få den styrken og disiplinen den trenger. Dermed forsøker demonstrantene å tvinge fram det de ønsker – allmenn stemmerett – ved desperate handlinger.
Dette har ført til kontraproduktive og impotente handlinger, som for eksempel å kaste brannbomber mot offentlige kontorer og politistasjoner og offentlig poste adressene til politifolk. Dette har gjort det lettere for regjeringen å spre rykter og løgner om demonstrantene som nå hevder at de rekrutterer selvmordsbombere til å bombe kjøpesentre.
På grunn av fraværet av en tydelig ledelse vil bevegelsen i Hong Kong før eller senere slokne. Den kan bare gå fremover ved å ilegge sosiale krav og metoder til den organiserte arbeiderklassen – det vil si kraftige generalstreiker. I stedet for å brenne en eller to politistasjoner, vil en generalstreik føre til en økonomisk stagnasjon i Hong Kong, som er en langt større utfordring for regjeringen.
Konsesjoner fra oven
Det er sant at handlingene til demonstrantene har ført Xi til konklusjonen om at noen innrømmelser er nødvendige. Siden Beijing ikke kan gi allmenn stemmerett, og ikke kan tolerere noen mulighet for at Hong Kong stemmer for å bryte ut av Kina for å omfavne USA-imperialismen, er det besluttet å presse på at Hong Kongs milliardærer fra eiendomsspekulasjoner begynner å bygge sosiale boliger. Artikler har begynt å dukke opp i Peoples Daily (Regjeringens offisielle avis), som maner til å beslaglegge eiendommer til disse landutviklerne. Noen på venstresiden roser Beijings regime, og prøver å antyde at dette innebærer å angripe Hong Kong kapitalismen og at det er et forsøk på å innføre sosialisme. Ikke bare faller dette langt vekk fra sosialisme, men det kommer litt sent, gitt at Hong Kong eiendoms boom, boligkrise og ulikheter, har akselerert under Kinas styre. Faktisk ga Beijing bevisst Hong Kongs rikeste kapitalister frie tøyler til å berike seg selv, slik at Hong Kongs herskerklasse ville forbli en lojal alliert av Kina.
Men som vi har påpekt tidligere, siden det virkelige regimet de kjemper mot ikke ligger i Hong Kong, men i Beijing, kan problemene til Hong Kongs Arbeiderklasse bare løses ved å utvide kampen til fastlands-Kina. Dette er hva regimet frykter, og det har grunner til å være engstelig. Bak denne ukens militærparade, stikker en gnagende usikkerhet i Xi Jinping. Dette er ikke på grunn av Donald Trump og hans handelskrig, men Kinas arbeiderklasse.
Det kinesiske kommunistpartiet har nøye studert sammenbruddet til Sovjetunionen. Det er livredd for å lide samme skjebne. Det er godt klar over den økende misnøyen drevet fram av en raskt økende ulikhet og korrupsjon. Faktisk er dette en annen grunn til forsøkene på å løse de obskøne bokostnadene i Hong Kong, fordi massiv ulikhet og utnyttelse er to ting arbeiderklassen i Hong Kong og på fastlandet har til felles. Hva om Hong Kongere begynte å demonstrere mot denne ulikheten, og inspirere en lignende bevegelse på den andre siden av grensen? Denne faren skremmer Xi Jinping.
Enda en faktor for bekymringer er det faktum at den kinesiske økonomien har startet på en nedbremsing. Legitimiteten til Kinas kommunistpartis styre baseres på dens evne til å kontinuerlig forbedre levestandarden for hundrevis av millioner av mennesker. Ingenting er for alltid under kapitalismen, og deres evne til å levere økonomiske goder er ikke annerledes. De vet at før eller senere vil de kjøre ut av veien.
Denne dagen er innen synsvidde. Veksten er lavere enn den har vært på flere tiår, og tenkes å nå være under satsen den trenger for å være i stand til å fortsatt kunne sysselsette tidligere bønder som forlater landsbygda. Siden krisen i 2008 er Kinas gjeldsnivå mangedoblet flere ganger, og er nå blant de høyeste i verden. Handelskrigen med USA er bare enda en variabel til disse problemene.
Når Kinas arbeidere beveger seg, vil jorden riste
De siste årene har den kinesiske arbeiderklassen blitt mer trygg på seg selv og gått mer og mer ut i streik. Kinas Labour Bulletin rapporterer at ettersom Kinas bilindustri går gjennom en lavkonjunktur (den falt med 14 prosent i første halvår av 2019), har streiker og demonstrasjoner i bilindustrien økt massivt:
“Så langt i år, har China Labour Bulletin Strike Map registrert 25 kollektive protester fra arbeidere i bilindustrien, opp fra bare fem i samme periode i fjor.”
Hva regimet frykter er ikke så mye økning av streik, men at det som hittil bare har vært lokale streiker knytter seg sammen til en nasjonal streikebølge. En slik streikebølge, gitt flere år med oppdemmet sinne mot Kinas totalitære system, kan fort føres inn en revolusjonær bevegelse som utfordrer selve regimet. Dette er også hva som skremmer dem med bevegelsen i Hong Kong. Skulle bevegelsen i Hong Kong ta til seg en arbeiderklasse-karakter, og komme med appeller til arbeiderne i Shenzhen, Guangdong-provinsen, og Kina som helhet, ville det være svært vanskelig å isolere den, siden mange tusen arbeidere reiser frem og tilbake mellom Hong Kong og fastlandet.
Xi Jinping ønsker å begrave den revolusjonære arven fra 1949, som avskaffet kapitalismen, under den tunge vekten av det militære utstyret. Men ingen våpen i verden vil være i stand til å holde tilbake den kinesiske arbeiderklassen, den største i verden, når den gjenoppdager sine virkelige revolusjonære tradisjoner, som den før eller senere vil.