“Et spøkelse er på ferde i Europa.” Med denne berømte setningen meldte forfatterne av Det Kommunistiske Manifestet begynnelsen på en ny etappe i menneskehetens historie.
[Source]
Dette var i 1848: Et år med revolusjonære omveltninger i Europa. Men nå er et spøkelse ferde ikke bare i Europa, men over hele verden. Det er verdensrevolusjonens spøkelse.
Verdensrevolusjon er ikke bare et tomt begrep. Det beskriver nøyaktig denne nye fasen vi går inn i. Hvis vi bare ser på begivenhetene i løpet av de siste tolv månedene: Revolusjonære omveltninger, massebevegelser og store generalstreiker er brutt ut i Frankrike, Iran, Sudan, Algerie, Tunisia, Hong Kong, Chile, Ecuador, Irak, Libanon og Catalonia.
Alle ble overrasket av gule vester-bevegelsen i Frankrike. Før masseoppstanden så alt ut til å gå etter planen til det “politiske sentrum” i form av Emmanuel Macron. Hans reformer (som i virkeligheten var kontrareformer) gikk problemfritt gjennom. Fagforeningslederne oppførte seg ansvarlig (det vil si, at de kapitulerte). Dette stoppet brått opp, da massene strømmet ut på gatene i Frankrike i forlengelse av landets beste revolusjonære tradisjoner og rystet regjeringens grunnvoller. Denne millionbevegelsen kan virke som om den kom ut av ingenting; som et lyn fra klar himmel.
Akkurat det samme gjorde seg gjeldende i Hong Kong. Enhver med noen form for tvil om det revolusjonære potensiale, som eksisterer i dag, bør studere disse begivenhetene nøye. Før så det ut til at mennene i Beijing og deres lokale agenter hadde fullstendig kontroll. Men her oppsto det en mektig massebevegelse med millioner av mennesker, som utfordret et formidabelt diktatur. Og likeså syntes bevegelsen som i Frankrike å komme ut av ingenting.
Det samme kan sies om hver av de massebevegelsene som er brutt ut i det ene landet etter det andre. Hvis det hadd skjedd i ett eller to land, kunne man kanskje innvende, at dette var tilfeldige fenomener – flyktige episoder, som man ikke kunne utlede noen generelle konklusjoner fra. Men når vi ser akkurat den samme prosessen finne sted i det ene landet etter det andre, kan vi ikke lenger tillate oss å avvise det som en tilfeldighet. Derimot er disse utviklingene en manifestasjon av den samme generelle prosessen og reflekterer de samme underliggende lover og tendenser.
Revolusjonær utvikling i Latin-amerika
Da Mauricio Macri vant presidentvalget i Argentina i 2015, ble dette utropt som ennå et bevis på den “konservative bølgen”, som skyller inn over Latin-Amerika. Men det siste valget har satt en stopper for Marcis og hans forretningsvennlig bandes økonomiske drømmer.
Mannen som lovet “null fattigdom”, avsluttet sitt embetsperiode med en stupende peso, som har hatt en årlig inflasjonsrate på 56 %. Antallet av folk som lever under fattigdomsgrensen, steg fra 29 til 35 %. Et nødlån fra IMF var ikke nok til å gjenopprette balansen.
Hvis arbeiderbevegelsen hadd hatt en klar ledelse, kunne Marcis regjering ha blitt styrtet av en revolusjonær bevegelse nedenfra. Dette var påvist av de seneste begivenhetene i nabolandet Chile.
Denne bevegelsen begynte, da skoleelever innledet en demonstrasjon mot prisstigninger på metrobilletter i Santiago. Men kort etter at den begynte ble den hurtig forvandlet til en nasjonal bevegelse med et mål om å velte hele regimet. Det var kulminasjonen av 30 år med nedskjæringer, privatiseringer, angrep på arbeiderklassen, deregulering og stigende ulikheter.
Fredag den 25. oktober demonstrerte over en million mennesker i hovedstaden. Mobiliseringen ble gjentatt i byer og kommuner over hele landet. Over to millioner mennesker strømmet ut på gatene. Denne eksplosjonen av massevrede bare en uke etter at den forhatte Piñera-regjeringen erklærte unntakstilstand, militarisering av gatene og portforbud. Men hverken brutal undertrykkelse, tortur, portforbud eller falske innrømmelser kan stanse en bevegelse, med karakteristikker av oppstand.
Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. Kort tid før alt dette så vi en lignende revolusjonær eksplosjon i Ecuador, hvor bevegelsen, som startet som en protest mot en IMF-pakke, president Lenín Moreno innførte, utviklet seg til en landsdekkende oppstandelse, som tvang regjeringen til å flytte fra hovedstaden Quito og å stenge nasjonalforsamlingen.
Akkurat som i Chile har denne bevegelsen fått proporsjoner av oppstandelse, som nå stiller spørsmål om hvem som har makten. Hovedspørsmålet står ikke om en eller annen reform, men om hvem som styrer landet. Regjeringen erklærte unntakstilstand og beordret politi og hær til å knuse oppstandelsen, hvilket har ført til et dødsfall, dusinvis av sårede og hundrevis av arresterte. Men overfor denne masseoppstandelsen har alle av statens normale undertrykkelsesmidler vist seg å være maktesløse.
Hovedstaden, Quito, ble oppgitt av regjeringen. Onsdag den 9. oktober lammet en kraftig generalstreik landet, og en enorm demonstrasjon med mellom 50.000 og 100.000 demonstranter gikk mot presidentpalasset Carondelet Slott, som Moreno hurtig hadde forlatt dagen før. For en kort stund hadde bevegelsen også tatt kontroll over den likeledes forlatte nasjonalforsamling med det formål om å nedsette en folkeforsamling.
Her er et veldig slående bevis på det kolossale revolusjonære potensialet, som ikke eksisterer kun i Chile og Ecuador, men på verdensplan.
Libanon
På den andre siden av verden, i Midtøsten, så det ut til at reaksjonen hadde seiret overalt. Den arabiske revolusjonen så ut til å være død og begravet. Men nå er denne mektige revolusjonære kraften igjen på fremmarsj.
I Libanon, et land med kun seks millioner innbyggere, er mer enn to millioner gått ut på gatene. Også i det krigsherjede Irak kjemper titusenvis av mennesker mot militære og paramilitære enheter i gatene. I Libanon og Irak har mektige massedemonstrasjoner etter bare et par ukers kamper ført til statsministeres fall.
I årevis har de reaksjonære regimene basert seg på sekteriske inndelinger av samfunnet for å skjære over klassekampen, men disse taktikkene virker ikke lengre. Bevegelsene bringer klassemotsetningene i forgrunnen. Kravene fra gatene er arbeid, utdannelse, helseforsikring og en slutt på det skandaløse tyveriet og korrupsjonen på toppen av samfunnet. I Jordan i 2018 var det en generalstreik og utbredte massedemonstrasjoner til statsminister Hani Mulkis fall.
Lenin sa, at politikk er konsentrert økonomi. Denne uttalelsen er tydelig bekreftet av de begivenhetene som vi diskuterer her. Naturligvis er økonomiske spørsmål ikke den eneste variabelen i ligningen. Men det kan ikke være noen tvil om at kombinasjonen av en akutt økonomisk krise og årtier med korrupt styre av en klasse av rike blodsugere og deres politiske håndlangere er det som presser samfunnet til kanten.
Libanon er et godt eksempel. Landet har en av de høyeste gjeld-til-BNP-rater i verden. Arbeidsløsheten er på omkring 25 %, og titusenvis av utdannede unge tvinges til å forlate landet hvert år på grunn av manglende muligheter. Alle disse ting er oppskriften på en sosial eksplosjon.
De største politiske partiene som delte landet langs sekterisk linjer under borgerkrigen, sitter stadig ved makten i dag og vanstyrer offentlige finanser og akkumulerer budsjettunderskudd år etter år. Det så ut til at dette aldri ville endre seg, men nå er det brutt ut en mektig revolusjonær bevegelse i Libanon, som spenner over hele landet og har endret den politiske situasjonen markant.
Siden 17. oktober har massedemonstrasjoner skyllet over landet med en lengre klageliste av gamle kvaler så som hemningsløs korrupsjon, mangel på offentlige tjenester og økonomisk krise, som forverres. Banker har blitt stengt på grunn av frykt for finansiell kollaps, mens demonstranter på hundretusener er gått ut på gaten, hvor de blokkerer veier og fyller plasser.
Demonstrasjonene var spontane og fullstendig uorganiserte; ingen organisasjon har gjort krav på demonstrasjonene, fordi det i realiteten er en folkerevolusjon. Folk fra forskjellige religiøse sekter, sosiale klasser og politiske bakgrunner er alle gått ut på gatene for å uttrykke deres vrede over det økonomiske kaoset og krever det kleptokratiske regimets fall.
Selv om demonstrantene kommer fra forskjellige politiske bakgrunner, er det en felles ting som forener dem, deres vrede over angrepet på deres levekår. Etter min mening stammer denne vreden fra en voksende økonomisk kløft mellom Libanons rikeste tiendedel (utgjort av de regjerende politikerne og finanseliten) og arbeiderklassen.
Den voksende utilfredsheten nådde et vendepunkt med en enorm massebevegelse på to millioner mennesker, som strakte seg over alle provinser, og som skar over alle sekteriske divisjoner. Folk fra alle religioner er gått med i bevegelsen. Uten noen organisering eller ledelse har de revolusjonære massene stått mot den voldelige undertrykkelsen for å kjempe mot deres røverherskere.
Likesom i Ecuador og Chile har regjeringen forsøkt å slå tilbake mot demonstrasjonene – med hæren, som anvender tåregass – og adskillige bilder og videoer av politivold mot demonstranter er dukket opp på forskjellige sosiale medier. Tilhengere av den libanesiske Hezbollah-bevegelsen og dens politiske allierte Amal angrep demonstranter i Beiruts sentrum.
I mange år kunne de iransk støttede shia-bevegelsene gjemme seg bak deres konflikter med amerikansk, saudiarabisk og israelsk imperialisme. Men nå er de selv en del av den herskende eliten. Stilt overfor den fremvoksende revolusjonære bevegelsen slutter de alle seg sammen for å beskytte klasseinteressene sine.
Angrepene mot demonstrantene avslørte endelig deres sanne reaksjonære natur. Derfor er de libanesiske massenes vrede også rettet mot Hizbollah, shiapartiet “Guds parti”, som fremstilte seg som en forsvarer av de fattige og undertrykte. Da deres leder Hassan Nasrallah ga støtte til den libanesiske regjeringen, ble parolen i gatene: “Dem alle sammen betyr dem alle sammen, Nasrallah er også en av dem!”
Endelig ble statsminister, Saad Hariri, tvunget til å trekke seg tilbake. Han sa, at han hadde gått inn i en “blindvei” etter tretten dager med oppstand. Den britiske avisen The Independent skrev:
“Demonstrasjonene har kastet Libanons politiske klasse ut i kaos. For første gang står den sekteriske politiske orden, som har regjert den østlige middelhavsnasjon siden avslutningen av borgerkrigen i 1990, overfor en massebevegelse, som har til hensikt å styrte den.”
Artikkelen fortsetter:
“Hva som startet som et spontant vredesutbrudd over en rekke nye skatter, utviklet seg hurtig til noe større. I stedet for å rette seg mot regjeringen eller en annen enkelt politisk leder vendte demonstrantene seg mot Libanons korrupte politiske klasse i sin helhet.”
Lyder det kjent? Selvfølgelig! Det er akkurat den samme prosessen som vi har sett i Ecuador og Chile. Bevegelsen starter med massedemonstrasjoner for øyeblikkelige, konkrete økonomiske krav, men utvikler seg hurtig til “noe større”. Med andre ord begynner massene å dra revolusjonære konklusjoner ved å basere seg på deres egne erfaringer. Hva det er behov for, er ikke en eller annen liten reform, men en grunnleggende forandring: Å styrte “den politiske klassen i sin helhet.” Det er jo det en revolusjon er!
Irak, Tunisia, Sudan…
Også i Irak har bølger av massedemonstrasjoner, som startet i shiaområdene, rystet hele den politiske ordenen. Siden 1. oktober har massive og radikale demonstrasjoner rystet landet. De startet denne gangen i Bagdad, men spredte seg hurtig til hele landet. Den irakiske hæren og politiet svarte igjen med ekstrem vold, som resulterte i minst 150 dødsfall (noen kilder mener, at det er over 300) og over 6.000 sårede. Men den brutale undertrykkelse har ikke stanset demonstrasjonene.
I Tunisia har bølge etter bølge av massedemonstrasjoner rystet landet. Og i Algerie har en mektig revolusjonær bevegelse styrtet den aldrende Bouteflika og rystet regimet fra topp til bunn. I Algerie trodde regimet at det hadde kjøpt seg til sosial fred i 2011, etter at de økte statsutgiftene markant.
I Sudan så vi en massebevegelse med enormt revolusjonært potensiale, som rystet de herskende sirklene overalt i regionen. Unges, og særlig de sudanske jentenes og kvinnenes mot og beslutsomhet var i sannhet inspirerende. Den sudanske arbeiderklassen utfordret regimet gjennom generalstreiker, som stilte spørsmålet om hvor makten lå.
Det samme gjorde seg gjeldende i Algerie. Alt dette viser oss at den arabiske revolusjonen stadig har enorme sosiale reserver. Men hvordan forklarer man slike fenomener? Og hva representerer de? Overfladiske observatører og empirister står målløs tilbake overfor begivenheter de ikke forventet eller ikke har noen forklaring på. Borgerskapets overfladiske empirister kikker kun på begivenhetenes overflate (på “fakta”). De besværer seg ikke med å se under overflaten for å avdekke de dypereliggende prosessene som innvirker overalt.
Revolusjonens molekylære prosesser
Trotskij sa engang, at teori er fremsynets overlegenhet overfor forbløffelse. De plutselige, voldelige manifestasjonene av utilfredshet tar alltid borgerskapets og deres hyrede “eksperter” på sengen. Det er fordi borgerskapets “eksperter” ikke har noen teori (utover teorien om, at alle teori er ubrukelig) og blir derfor alltid forbløffet når begivenhetene plutselig eksploderer i ansiktet på dem.
For å oppnå en virkelig forståelse av de dypereliggende prosessene er de dialektiske analysemetodene fullstendig nødvendige. Borgerskapet har naturligvis ingen forståelse for dialektikk; reformistene har det enda mindre, hvis det overhodet er mulig. Der er ingen grunn til å nevne sektene i forhold til dette, fordi de har ingen forståelse i det hele tatt. Deres fullstendige mangel på et perspektiv er hovedårsaken til at de alle befinner seg i krise.
Trotskij formulerte et veldig bemerkelsesverdig begrep: “Revolusjonens molekylære prosess.” Det er verdt å tenke litt over dette begrepet. Trotskij refererte til dialektikk, og uten en forståelse for dialektikk kan man ikke forstå noe som helst. Forandringsprosessen i massenes bevissthet foregår normalt gradvis. Den vokser langsomt, umerkelig men også ubønnhørlig, inntil den når et vendepunkt, der kvantitet skifter til kvalitet, og tingene vender seg til sine motsetninger.
Over lange perioder kommer den til uttrykk som en langsom akkumulasjon av utilfredshet, vrede og frustrasjon under overflaten. Her og der er det symptomer, små signaler, som kun kan forstås av en trent observatør, som vet, hva de betyr. Men disse er som en bok lukket med syv segl for den tykkhodete empirikeren, som, mens han alltid insisterer på “fakta”, er blind for de mer dyptgående underliggende prosessene.
Filosofen Heraklit uttrykte sin forakt for empirikere, da han sarkastisk skrev: «Øyne og ører er dårlige vitner for menn som har sjeler som ikke forstår deres språk.» Bibelen uttrykker samme idé med andre ord: «Øyne har de, men de ser ikke.» Uansett hvor mange fakta og statistikker de akkumulerer, mister de alltid poenget.
Storbritannia og Frankrike
Plutselige og skarpe endringer ligger implisitt i situasjonen. Sådanne plutselige eksplosjoner er et symptom på de underliggende strømningene av akkumulert vrede og utilfredshet fra millioner av mennesker, som i virkeligheten er rettet mot systemet. De er et tydelig symptom på at det kapitalistiske system har nådd en blindvei på global skala.
Noen mennesker argumenterer for at revolusjonære utviklinger, som dem vi har diskuterte her, kun er mulige i fattige, økonomisk underutviklede nasjoner. Men dette er fullstendig feil. Dialektikken lærer oss at før eller senere vil tingene endre seg til sine motsetninger.
Storbritannia er et fremragende eksempel på dette. For bare fire år siden var Storbritannia ansett som det mest stabile land i Europa, kanskje i hele verden – nå er det fullstendig snudd på hodet og er sannsynligvis det mest ustabile land i Europa. “Parlamentenes mor” var engang berømt for dets rolige fred, men det ble plutselig kastet ut i krise og splittelse. Istedenfor fred og ro, har vi sett øyeblikk med fullstendig kaos.
Det britiske samfunnet er skarpt polarisert på en måte vi ikke har sett på veldig lang tid. Det er denne polariseringen som bekymrer kapitalistklassen og dens ideologiske apologeter mest. De er bekymret, fordi de har en svak anelse om at en slik polarisering inneholder nøklene til fremtidige revolusjonære utviklinger.
Siden krisen i 2008-09 har det foregått en langsom prosess, en gradvis akkumulasjon av utilfredshet. Det utgjorde et fundamentalt brudd i hele den internasjonale situasjonen. Og det var et brudd i ordets fulle betydning. Nå kan vi se revolusjonens molekylære prosess, som Trotskij snakket om. Dette er en lydløs, usynlig prosess. Det er noe uhåndgripelig. Du kan ikke sette en finger på det, fordi det foregår under overflaten. Men det er der hele tiden, og graver under jorden som en muldvarp.
Før i tiden ble Storbritannia sett på som iboende konservativt og organisk ugjennomtrengelig for noen som helst slags revolusjonære impulser. De hadde solide institusjoner, som tjente som uinntakelige festninger mot revolusjon: Parlamentet, overhuset, monarkiet og rettsstaten. Folk hadde respekt for disse institusjonene, som garanterte den sosiale freden og politiske stabiliteten.
Nå er alle disse betryggende illusjonene slått sønder. Den gamle tillitten til det parlamentariske demokratiet har blitt fatalt underminert. Det er en voksende mistillit til politikere og en forakt for eliten i Westminster. Dette er ytterst farlig for den herskende klassen. Hvis folk ikke lengre er komfortable med å overlate ansvaret for liv og skjebner til kasten av profesjonelle politikere og byråkrater (“dem, som vet best”), kunne de en dag finne på å ta tingene i egne hender. Det var akkurat det som skjedde for ikke så lenge siden i Frankrike.
I november 2018 oppstod gule vester-bevegelsen plutselig umiddelbart ut av ingenting, da en enorm mengde alminnelige mennesker gikk ut på gatene. Det viser tydelig at et revolusjonært potensial eksisterer. Selv Brexit viser på sin egen besynderlige måte den samme prosessen. I mange andre land finnes den samme fornemmelsen: En dyptliggende stemning mot samfunnets topper og det bestående. Men vi så også, hvordan den såkalte venstrefløyen fullstendig mislyktes i å gi et organisert uttrykk for den revolusjonære stemningen.
Catalonia har også sett en eksplosiv protestbevegelse i oktober etter domfellelsen av politiske fanger, som på nåværende tidspunkt sitter fengslet på grunn av deres rolle i organiseringen av uavhengighetsavstemningen i 2017. De tøffe fengselsstraffene (som beløper seg på over 100 år) for “lovovertredelsen” i å bruke sine demokratiske rettigheter blir møtt med et utbrudd av raseri og vrede med hundretusener, som gikk ut på gatene, blokkerte veier, toglinjer og Barcelonas lufthavn.
Titusenvis av demonstranter, primært unge, forsvarte seg overfor brutal politiundertrykkelse og kjempet med brennende barrikader og daglige kamper, som varte en hel uke. En generalstreik fant sted den 18. oktober, hvor en enorm menneskemengde tok til Barcelona. De var organisert i fem rekker, som hadde marsjert til fots fra forskjellige deler av Catalonia. De småborgerlige nasjonalistiske partiene som har vært foran i bevegelsen for en katalansk republikk, er i stigende grad miskrediterte, men intet alternativt lederskap har blitt fremsatt.
Dette er rystelsene, som varsler om et kommende jordskjelv. Massenes utilfredshet, som ikke finner gjenklang i de tradisjonelle masseorganisasjonene, uttrykker seg på forskjellig vis i forskjellige land. Men det fundamentale er massenes ustoppelige radikalisering på global skala, som uttrykkes i voldsomme sving til venstre og til høyre. Prosessen med radikalisering vil intensiveres i takt med at krisen slår igjennom, hvilket vil fremprovosere en enda skarpere polarisering mellom klassene og forberede veien for ennå større revolusjonære eksplosjoner.
Den nåværende situasjonen og marxistenes oppgave
Marxister er av natur optimister, men vår optimisme er ikke noe kunstig eller falsk. Den er basert på solide analyser og perspektiver. Vi baserer oss på marxismens solide teoretiske fundament. Vår organisasjon kan være stolt av den kjensgjerningen, at vi har stått fast på de fundamentale prinsippene og den dialektiske metoden, som gjør oss i stand til å trenge gjennom overflaten og se de dypereliggende prosessene, som er på spill.
Den perioden vi gjennomlever, vil bli sett som en tid med fundamentale forandringer, et vendepunkt i hele situasjonen. For ikke lenge siden så dén påstanden ut til å bli motsatt av fakta. Verdensøkonomien så ut til å traske videre, og faktisk fremhever borgerlige økonomer at dette er det lengste oppsvinget i historien. Men nå akselererer begivenhetene med heseblesende fart. Kun marxismens dialektiske metode kan gi en rasjonell forklaring på prosessene som de håpløse borgerlige empirikerne er blinde overfor.
På mange måter ligner den nåværende situasjonen på Romerrikets fall. Kapitalistene og bankfolkene skryter konstant av deres rikdommer og luksus. Den rikeste ene prosenten av verdens befolkning er på vei til å kontrollere opp imot to tredjedeler av verdens rikdom i 2030, ettersom de sitter på milliarder av dollar, som de ikke investerer i produktive aktiviteter. Den herskende klassen er parasittisk og fullstendig degenerert. Dette får vreden og og bitterheten til å blusse opp overalt.
Det er et enormt potensiale i å spre marxistiske ideer. Det er det viktigste, som vi må fokusere på. Vi må diskutere det fundamentale, ikke de tilfeldige, men de generelle tendensene. Hva den røde tråden i alle disse situasjonene er? Ekstrem politisk og sosial polarisering. Klassekampen er på fremmarsj overalt.
Vi vokser og utvikler oss – men vi er for små til å kunne spille en avgjørende rolle i begivenhetenes utvikling i den nære fremtid. For oss vil det derfor ikke være en dårlig ting, hvis avgjørende revolusjonære situasjoner ble utsatt for en tid av denne simple grunn, at vi ennå ikke er forberedte. Vi har bruk for tid til å bygge det revolusjonære alternativet.
Historien beveger seg i et eget tempo og venter ikke på noen. I en periode som den nåværende kan gigantiske begivenheter oppstå før vi er klare. Skarpe og plutselige skift er impliserte i situasjonen. Vi må være forberedte på å kunne klare utfordringene. De beste arbeiderne og unge er allerede åpne overfor våre ideer. Vi må finne veien til disse lag og vende ryggen til de gamle, trette og demoraliserte elementene. Alle spor av skeptisisme og rutinisme må elimineres fra våre rekker, som fra topp til bunn må få følelsen av at der er en viss hast.
Dette er i virkeligheten et kappløp mot tiden. Store begivenheter kan overkjøre oss. Vi må være forberedte. Derfor må vi bygge vår organisasjon, rekruttere og utdanne folk så hurtig som mulig. Det er den eneste veien til suksess. Vi har allerede slått inn på denne vei. Vi må ikke la noe distrahere oss fra den oppgaven. Vår parole må være:
Lenge leve den sosialistiske verdensrevolusjon!