Følgende er en uttalelse om situasjonen som utspiller seg i Hviterussland. For en politisk generalstreik! Ned med Lukashenko-regimet! For sosialisme og et genuint demokrati!
[Source]
Som marxister forstår vi at den politiske krisen som nå utfolder seg i Hviterussland ikke skyldes en tilfeldighet av omstendigheter eller innblanding fra visse utenlandske stater. Det kommer som en konsekvens av den sosiale og økonomiske krisen landet har stått overfor i to tiår siden midten av 90-tallet, da Lukashenko stanset privatiseringsprosessene og bevarte elementer av planøkonomien. Etter Sovjetunionens oppløsning har Hviterussland vært det eneste økonomisk stabile landet av de tidligere sovjet landene.
Dessverre, som 1900-tallets historie viser, er statlig eierskap i seg selv, i et fritt marked, det vil si uten en planøkonomi, ikke i stand til å utvikle produktivkreftene, bortsett fra gjennom utnyttelse og undertrykkelse av arbeiderklassen.
Det er nettopp til det ovenstående at angrepet på arbeiderklassens rettigheter og selvstendig næringsdrivende arbeidere er knyttet til. Det bonapartiske regimet er i økende grad i konflikt med delen av byråkratiet og det nasjonale borgerskapet som er for privatisering og en fullstendig integrasjon i det imperialistiske systemet. Disse elementene trenger ikke Lukashenko eller hans staff, og er nå i ferd med å styrte regimet hans.
På den andre siden har politikken med innstramminger og angrep på arbeiderklassen og dens organisasjoner fratatt Lukashenko den passive støtten han har hatt fra flertallet av arbeiderklassen i tiden før. Angrepet på arbeidernes interesser har funnet konkrete uttrykk i slike fenomener som privatiseringer, økning av pensjonsalderen, avskaffelse av velferd, det nåværende systemet med kontraktsbaserte ansettelser, etc. Med disse forholdene tatt i betraktning, er fallet til Lukashenkos regime bare et spørsmål om tid.
Hans fall medfører ikke automatisk seier til tilhengerne av det frie markedet og en total privatisering. Arbeiderklassen i Hviterussland har vist de siste ukene styrken sin og evnene til å kjempe for rettighetene sine. Det den mangler er en politisk ledelse.
Som vi vet er den kommunistiske bevegelsen i Hviterussland splittet over lojaliteten til Lukashenko og hans rådgivere, ikke over ideologiske prinsipper. Begge parter – Hviterusslands kommunistiske parti (CPB) og «Fair World» – ble forankret i realpolitikkens tanker om det minste ondet, og forlot dermed utsiktene for en sosial revolusjon. Tvert imot tror vi på at dagens hendelser bare er begynnelsen på en revolusjonær prosess som ved et bestemt øyeblikk vil kunne føre det Hviterussiske proletariatet inn på historiens arena under et virkelig marxistisk revolusjonært partis ledelse. Så snart dette skjer vil den proletariske revolusjonen umiddelbart og uunngåelig omfavne Russland, Ukraina, Litauen, Polen og deretter andre land. Utviklingen av en revolusjonær situasjon er uunngåelig, og spørsmålet om den subjektive faktoren er igjen like relevant som den har vært tidligere: det genuine kommunistpartiet som kan føre arbeiderklassen til den sosialistiske revolusjonen.
Vi er klar over at et slikt parti ikke kan bygges på grunnlaget til de venstreorienterte organisasjonene som nå eksisterer i Hviterussland med sine politiske begrensninger. På den genuine marxismens grunn, de ideene som den internasjonale marxistiske tendensen har forsvart i mange år, er opprettelsen av en slik organisasjon mer enn mulig. Hvis en slik organisasjon opprettes, vil den med riktig taktikk vinne over massene og endre skjebnen, ikke bare i Hviterussland, men for hele menneskeheten.
Hva skjer og hva er det neste for massene?
Lukashenkos regime befinner seg i en politisk krise, som før eller senere vil ende med fall. Enhver mulighet for fredelig overgang med valg ble blokkert av åpenbar valgjuks og voldelige handlinger fra regimets sikkerhetsapparat natten da stemmetellingen ble utført, samt med videre politivold som provoserte fram muligheten for en ytterligere eskalering av situasjonen.
Krisen regimet befinner seg i, var ikke bare forårsaket av en langsom innskrenking av elementære demokratiske rettigheter (inkludert retten til å organisere seg i fagforeninger og arbeidernes politiske organisering), men også hovedsakelig av nedgangen i befolkningens levestandard, primært til arbeidere de siste årene. Kontraktssystemet, kutt i velferden, loven mot «parasitter» og andre angrep fra regimet er en refleksjon av den internasjonale kapitalistiske krisen på nasjonalt nivå. De som prøver å se Hviterussland som en slags videreføring av den sovjetiske planøkonomien gjør en stor feil: den antisosiale politikken som er for privatiseringer og deregulering av priser har blitt ført i lang tid av det nåværende regimet.
For øyeblikket har massene satt politisk revolusjon på agendaen, der essensen er overgangen til et regime med borgerlig demokrati.
Vi støtter fullt ut massenes ønsker om demokratiske rettigheter, og spesielt for å skape en hensiktsmessig atmosfære der arbeiderklassen kan forsvare sine interesser og rettigheter, både økonomisk og politisk.
Vi må også advare arbeiderne mot illusjonene de kan ha om den økonomiske situasjonen under et borgerlig demokratisk regime, hovedsakelig fordi dette regimet ikke vil kunne gi noen garantier på å stanse innstrammingstiltakene. Faktisk er disse borgerlig demokratiske kravene under nåværende forhold allerede fullstendig utilstrekkelige for en reell løsning på spørsmålet om demokrati, spesielt dersom vi ser på det politiske ansiktet til de viktigste opposisjonslederne for øyeblikket, som etter å ha kommet til makten bare vil videreføre anti-arbeider politikken regimet allerede har implementert. Dessuten vil de samme lederne lett kunne kapitulere overfor regimet, forutsatt at de oppnår en avtale med det eller at de står overfor et tilstrekkelig sterkt press fra det. Vi må gjenta sannheten, selvinnlysende for alle marxister, at i vår tid eksisterer det bare én revolusjonær klasse som er i stand til å transformere samfunnet: proletariatet.
Deltakelsen av arbeiderklassen og dens kjerne, industriarbeidere, i en politisk streik viser dens betydning og potensiale i kampen for progressiv samfunnsendring. I tillegg til kampen for å utvide de demokratiske rettighetene i seg selv, må arbeiderklassen og dens representanter samtidig komme med sin egen «sosiale agenda» rettet både mot den gamle anti-arbeiderpolitikken (kontraktssystemet osv.), og mot mulige nye (privatiseringer av statsselskaper, permitteringer osv.).
Men for å virkelig beskytte sine interesser, vil arbeiderklassen og dens organisasjoner måtte gå fra defensiv til offensiv politikk: til å danne egne politiske organer (råd) og bruke dem til å ta kontroll over politikk, opprettholde den offentlige orden gjennom opprettelsen av en arbeider milits og kontroll over selskaper. Dette er den eneste mulige langsiktige banen. Alternativet er katastrofe.
Vi fordømmer de reaksjonære uttalelsene fra visse organisasjoner (den Russiske Føderasjons Kommunistiske Parti, Hviterusslands Kommunistiske Parti, etc.) sin støtte til det diskrediterte regimet til Lukashenko. Vi anser sannsynligheten for en gjentakelse av det «ukrainske scenariet» som usannsynlig på grunn av den nesten fullstendige ekskluderingen av høyreradikale fra de nåværende protestene, fraværet av betydelige nasjonale og språklige motsetninger, populariteten til antifascistiske ideer blant det hviterussiske folket og det historiske minnet om hendelsene fra 2. verdenskrig og den tyske fascistiske okkupasjonen. En av garantiene som forhindrer en mulig reaksjonær transformasjon av protesten (eller i det minste de liberales monopolisering av protesten) er den største mulige deltakelsen fra arbeiderklassen og dens politiske representanter i den.
Vi er imot enhver inngripen i Hviterussland fra andre land, og først av alt av fra de imperialistiske maktene og blokkene som Russland, EU og USA. Ethvert initiativ som går imot det hviterussiske folks selvbestemmelse er reaksjonært. De i Russland som i dag prøver å uttale seg «fra venstre» mot denne selvbestemmelsen, erstatter faktisk antifascismen med en imperialisme som er pyntet med «rød» retorikk, uavhengig av om de gjør det bevisst eller ikke.
Etter å ha mistet støtte blant massene, stoler Lukashenko nesten utelukkende på det byråkratiske maktapparatet. I slike tilfeller er det ganske mulig at en splittelse vil åpne seg i den regjerende klassen og statsapparatet under press fra massene, og at forsøk på å inngå et kompromiss med den liberale eliten i opposisjonen vil bli iverksatt for å forhindre en ytterligere deltakelse fra massene i den politiske prosessen. Dette må ikke hende. Den politiske endringen mot demokrati og sosialisme må gå så langt som mulig.
Vi kaller på de som er klare til å ta opp kampen for arbeiderdemokrati og internasjonal sosialisme til å melde seg inn i vår organisasjon, den internasjonale marxistiske tendensen, ved å starte arbeidet med byggingen av en fullverdig nasjonal seksjon i Hviterussland.
Vi står for:
En politisk generalstreik!
Ned med Lukashenkos regime!
Mot anti-arbeiderpolitikk!
For arbeiderorganisasjoner, folks rett til å bestemme egen skjebne, mot politisk undertrykkelse!
Frihet for politiske fanger!
Mot innstrammingspolitikken, privatisering, for å senke pensjonsalderen, for permanente arbeidskontrakter!
Et genuint demokrati i interessene til den overveldende majoriteten av befolkningen – det arbeidende folk – for arbeiderråd!