Alle reaksjonære jublet. Donald Trump var spesielt fornøyd: “Gratulerer til Boris Johnson for hans store SEIER!” skrev den amerikansk presidenten på twitter. “Johnson sikret en knusende seier”, ropte Financial Times, samtidig som pundet steg i valutamarkedene.
[Source]
Johnsons Tory-parti, sammen med milliardærerpressen vant nå. Men selv om valget ga en kraftig reduksjon av Labours parlamentsseter, så økte velgerne til tory-partiet med bare 300,000 sammenlignet med 2017 – en knapp «knusing».
De såkalte “ekspertene” forsøker å forsterke dette bildet ved å si at dette er det dårligste resultatet siden 1930-tallet. Selv om partiet har færre parlamentsseter nå, fikk Labour en større andel av stemmene ved dette valget enn de gjorde i 1982, og Corbyn fikk et større antall stemmer enn Blair gjorde i 2005.
Tory-media og høyrefløyen i Labour (Blairitene) forsøker likevel å bruker dette tilbakeslaget til å gjøre en ende på Corbyn-revolusjonen. Med en virkelig giftig retorikk, krever de at Labour-lederen må trekke seg umiddelbart. Vi må unngå denne fellen.
Med unntak av Skottland, har Tory-partiet lyktes i å stjele valget, ved å gjøre det om til et brexit-valg, der Johnson lovte å “få Brexit unnagjort”. Dette merket alt, og bestemte i stor grad valgets utfall.
Det er derfor ikke en fullstendig overraskelse at Labour mistet et stort antall i valgkretsene i Nord-England, Midlands og Wales. Inkludert i det var Blyth Valley, som Labour har holdt siden 1935 og Wakefield som Labour hatt siden 1932. På disse stedene var mange av abreiderklassevelgerne desperate for å bli ferdig med Brexit, for å kunne ta opp andre pressende problemer.
Lærdommer
Tydeligvis er millioner av mennesker, spesielt de unge, dypt skuffet – knuste – over valgresultatet. Fredag den 13. desember vil bli husket som ’black friday’: dagen det lyktes Johnson å komme tilbake til nr. 10 [adressen til Storbritannias statsminister, red.].
Det levde en gang en klok filosof som het Spinoza, han sa: “vårt lodd er ikke å gråte eller grine, men å lære.” Vi må ta til oss lærdommene fra dette nederlaget.
Labour hadde enhver sjanse til å vinne dette valget, men Brexit viste seg å være ekstremt splittende. Vi har hele tiden sagt at jo mer klassespørsmålene i valgprogrammet ble skjult, desto mer sannsynlig var det, at Johnson ville vinne valget. Det var et enormt fjell som måtte bestiges.
I 2017-valget aksepterte Labour Brexit-resultatet, og snakket om å forsvare arbeidernes rettigheter. Den posisjonen overbeviste mange av Labours leave-velgere [folk som stemte for Brexit, red.]. Labour gikk til valg på et radikalt program, med Corbyn som leder av Labour. Denne kampanjen oppnådde den største økningen av Labour-stemmer siden 1945. Tydeligvis var Corbyn, Brexit og venstreorientert politikk ikke et problem for velgerne den gang.
Så hva har endret seg? Den største endringen var at Labour fremstilte seg mer som et Remain-parti, som lovet en ny folkeavstemning. Dette ga de Konservative anledningen til å male Labour som blokkerende for Brexit og avvisende overfor det demokratiske mandatet. Parlamentsmedlemmer ble sett på som om de ignorerte demokratiet, hvilket resulterte i en voksende frustrasjoner og vrede.
Dette tillot samtidig de Konservative å presentere seg selv som det virkelige Brexit-partiet, som ville utføre folkets vilje. Dette plasserte dessverre Labour i samme leir som etablissementet, som ønsket å stoppe Brexit. De Konservative ble også hjulpet av Farage, som stilte til valg i disse ’røde’ områdene, og trakk velgere vekk fra Labour.
Brexit
Denne katastrofale endringen ble først og fremst pålagt Labour-partiet av Blairite-parlamentsmedlemmer, som førte en støyende kampanje for å få partiet til å fremsette kravet om en ny folkeavstemning. De gikk deretter sammen med Liberaldemokratene for å vanskeliggjøre Brexit, som de lyktes med.
Ansvaret for dette nederlaget ligger derfor hos Labours høyrefløy, og først og fremst Herr Keir Starmer. Dette førte til en maksimal forvirring – en del av deres plan med å diskreditere Corbyn, som endte opp med å se svak og uvillig ut.
Dessverre ble de godt hjulpet på vei med dette av den myke venstrefløyen– personer som Clive Lewis, Emily Thornberry, Paul Mason, Owen Jones og andre, som gikk og demonstrerte for et såkalt ”Folkevalg”. Det samme gjelder John McDonnell, som tillot partiet å bli dyttet i en Remainer-retning [motstand mot Brexit, red.].
Alt dette hjalp til med å pløye jorden for det nåværende nederlaget. De som krevde en ny folkeavstemning, var blinde overfor det faktum at Brexit-avstemningen i 2016 til dels var et rop om hjelp fra dem som var blitt etterlatt. De så det som en desperat løsning på deres problemer. De ville få orden på livene sine.
Labour burde ha holdt seg til den posisjonen de hadde i 2017, samt å forklare at på et kapitalistisk grunnlag vil det ikke gjøre noen fundamental forskjell å være inne eller ute av EU. Arbeiderklassen vil fortsatt bli utnyttet og undertrykt, med mindre og inntil vi bryter med kapitalismen, og fundamentalt endrer samfunnet langs sosialistiske linjer.
Derfor avgjorde Brexit dette valget, da mange tidligere Labour-velgere holdt seg for nesen, og “lånte bort” deres stemmer til de Konservative for å “få Brexit unnagjort”.
Det er unødvendig å si at ideen om at Johnson og de Konservative kan løse problemene som arbeiderklasse-lokalsamfunn står overfor, er en illusjon. Johnson er bare en bløff. De Konservative vil ikke løse problemene deres; tvert imot vil de gjøre dem langt verre. De Konservative har sittet med makten det siste tiåret– et tiår med nedskjæringer og fallende levestandarder. Nå vil de forberede en helt ny nedslaktning av arbeiderklassen.
Bakvaskelse
Dette valget har sannsynligvis vært det mest skitne på generasjoner. Corbyn ble utsatt for et snøskred av bakvaskelser, samt de mest avskyelige personangrep av etablissementet og deres medierepresentanter.
BBC vil alltid være kjent som “the British Bullshit Corporation”, en pålitelig stemme for milliardærklassen. Kommentatorer som Laura Kuenssberg spilte en motbydelig rolle i å angripe Labour og Corbyn, mens hun samtidig gjorde det lett for de Konservative.
Som forventet gikk Blairiteene fra Labour-partiets parlamentsgruppe sammen med dem om deres daglige sabotasje. Disse karrieristene agerer som en femtekolonne i partiet. Deres eneste rolle er å forsikre at Labour-partiet støtter kapitalismen.
Labours høyrefløy har angrepet Corbyn siden han ble valgt, alltid med full omtale i den kapitalistiske pressen. De forsøkte å styrte ham i et kupp i 2016, der 80 prosent av Labours parlamentsgruppe – 172 parlamentsmedlemmer – stemte for å få ham fjernet. Kuppet slo ynkelig feil, men dette avholdt dem ikke fra å fortsette med å diskreditere ham.
Hver gang du skrudde på TV-en var det et eller annet Labour parlamentsmedlem som angrep Corbyn. De håpet på at dersom de bare kastet nok søle ville noe av det sette seg fast. Han ble kalt en terroristsympatisør; en russisk nikkedukke; en tsjekkisk spion; og (selvfølgelig) en antisemitt.
Denne antisemittisme-bakvaskelsen mot Corbyn og Labour involverte ikke bare Blairiteene, men også over-rabbineren (som sa, at Corbyns håndtering av antisemittisme-anklagene mot ham, gjorde ham “uskikket til en høy posisjon”), erkebiskopen av Canterbury, samt hindu og muslimske religiøse ledere. Selv Simon Wiesenthal Senteret advarte mot Corbyn, og kalte ham for den største globale trusselen mot jøder.
Den Jødiske Arbeiderbevegelsen (JLM) ble også brukt til å angripe Labour-lederen. De lekket de konstruerte uttalelsene om antisemittisme til Likhet- og Menneskerettskommisjonen, som nå på skandaløst vis etterforsker Labour-partiet for antisemittisme. JLM, en påstått tilhenger av Labour, kom selv en offentlig uttalelse, der de nektet å føre valgkamp for en Corbyn-regjering. I kraft av dette støttet de en konservativ regjering i stedet!
Alt dette kan kun betraktes som forræderi og sabotasje av Blairiteene og deres venner. De hadde full støtte fra det kapitalistiske media til dette, som konsistent ga det Konservative Parti ammunisjon til å angripe Corbyn.
For å strø salt på såret, annonserte fremtredende Blairiter, at de ikke kunne stemme på Labour under Corbyn. Blair sa, at selv om han stadig ville stemme på Labour, ville andre kanskje gå over til Liberaldemokratene eller de Konservative. Lord Mandelson, en av hovedarkitektene bak New Labour-prosjektet, krevde at Corbyn skulle bli erstattet.
Før han splittet partiet, sa den frafalne og parlamentsmedlemmet John Woodcock, at han “aldri ville stå frem og stemme på å gjøre Jeremy Corbyn til Storbritannias neste statsminister”. Både ham og tidligere Labour-parlamentsmedlem Ian Austin oppfordret folk til å stemme på Boris Johnson, og advarte mot at Corbyn ville være en risiko for nasjonal sikkerhet.
Dette synspunkt ble forsterket av Jon Ashworth, Labours helsesekretær i skyggekabinettet, som utviste fullstendig forakt for Corbyn i nylig lekkede opptak. I virkeligheten uttalte han bare hva andre av Labours høyrefløys-parlamentsmedlemmer også mente.
Dette er uten et snev av tvil en høyrefløyskonspirasjon, som omfavner milliardærenes etablissement og deres Blairite-venner. Den har til hensikt å ødelegge Corbyn og undergrave Labour-partiet.
Forræderi
Nå angriper de kynisk Labours venstreorienterte valgprogram som “det lengste selvmordsbrev i historien”, når det i virkeligheten var dette (og partiets massive grasrotkampanje), som var det eneste som forhindret et enda større nederlag.
En annen årsak til Labours nederlag – på tross av den fantastiske kampanjen som aktivister førte i marginale områder – er New Labours råtne arv. Denne stikker dypt i mange arbeiderklassesamfunn.
Blairiteenes forræderier har medført en stor mistillit til Labour. Det er stadig en stor grad av skepsis blant mange arbeidere, som forståelig har mistet tillit til alle politikere og deres løfter. ”Du kan ikke stole på dem. De er alle like. De tenker alle kun på seg selv” – dette var vanlige svar man hørte ved mange dørstokker under dette valget.
Dette er resultatet av høyrefløyens dominans i partiet, spesielt i lokalområder, hvor Labour har hjulpet med å gjennomføre nedskjæringene. Dette er spesielt tilfelle i Skottland, der Blairiteene ødela partiet.
Utvelging
Labour-medlemmer burde reise seg mot den siste kampanjen for å velte Corbyn. Labour-lederen burde ikke gå av på bakgrunn av dette presset. Vi sier: stopp heksejakten mot Corbyn!
Det burde i stor grad være en gjennomgående diskusjon i hele bevegelsen, og en undersøkelse ledet av medlemskapet. Men alle bevisene peker på Blairiteenes motbydelige rolle.
Corbyn-revolusjonen er ikke fullendt. Labours høyrefløy håper på å ødelegge Corbyn-bevegelsen og ta kontrollen tilbake. Labour-lederskapet har konstant forsøkt å tilfredsstille Blairiteene og tilby dem olivengrener. De frykter et brudd med disse forræderne. Men dette har vært en stor feil. Partiet har bruk for en utrensning av alle karrierister og konservative infiltratører.
Ved Labours konferanse i 2018 ønsket 90 prosent av delegatene fra lokale partier å introdusere obligatorisk gjenvalg (åpent valg) av parlamentsmedlemmer. Men dette ble blokkert av fagforeningsledere. Selv Jon Lansman, den selvvalgte lederen av Momentum, gikk mot dette.
Men ekte demokratisk ansvarlighet ville ha gjort den store forskjellen i å skille den konservative klinten fra hveten. Det ville ha forent Labours parlamentsgruppe bak Corbyn med massebevegelsen. Det ville ha forent partiet mot Johnson og de Konservative.
Dette arbeide skal stadig utføres. Dette valgtapet – og hysteriet fra Blairiteene – innebærer, at dette er en presserende oppgave. Den burde settes opp på alle Labour-partimøters dagsordener i dette året. Fagforeningene skal også tas med ombord. Unite the Union [den nest-største fagforeningen i Storbritannia, red.] har offisielt en posisjon, som er for obligatorisk gjenvalg, men dette må implementeres i praksis.
Organisere dere
Marxismen ser på det lange perspektivet. Den analyserer prosessene som en helhet. Historien utvikler seg ikke i en rett linje. Hele denne perioden er enormt svingende. Middelposisjonen forsvinner. Dette reflekterer hele det kapitalistiske systemets dype krise.
Det vil komme høyresvinger langs veien. Men disse vil forberede enda bråere svinger til venstre. Dette vil fortsette inntil arbeiderklassen finner en utvei ved å bryte med kapitalismen.
I dag fester alle de reaksjonære. Men dette vil være kortlivet. Som Sir Robert Walpole sa, ringer de Konservative kanskje med deres klokker nå, men i morgen vrir de sine hender. Nå når de har et stort parlamentarisk flertall, har de ikke lengre noe unnskyldninger. De vil høste stormer.
Denne Johnson regjeringen vil være en krise-regjering. Den vil ikke vare termen ut. En verdensresesjon lurer i bakgrunnen. Dette kommer til å endre situasjonen.
Arbeiderklassen, som nå har blitt blokkerte på den politiske fronten, vil se mot den industrielle fronten. Dette kan allerede bli sett gjennom post- og jernbanearbeidernes kamp. Arbeidere og unge vil gå til handling på arbeidsplasser og på gatene.
Begivenheter, begivenheter og flere begivenheter vil endre bevisstheten. Der er ingen mulighet for stabilitet, som vi kan se på det internasjonale planet med revolusjoner, som bryter ut fra Chile til Sudan og Libanon.
Det er ytterst nødvendig å bygge marxismens krefter for å gi en ryggrad til bevegelsen; for å gi den besluttsomhet og et perspektiv til å endre samfunnet. Vi har bruk for klarhet. Vi har bruk for en klasseanalyse som kan lede oss. Labour og de unge har bruk for en marxistisk stemme. Vi oppfordrer deg til å bli med oss og hjelpe oss med å bygge denne kraften.
De Konservatives suksess vil fordampe som en regndråpe på en varm komfyr. Den vil rydde veien for en kraftig venstresving – og til sist til den sosialistiske omformingen av samfunnet. Vi trenger å bygge, organisere og å forberede de nødvendige kreftene for å oppnå dette.