Lærdommer fra Chile, del 3

Et uhell for det chilenske diktaturet var at statskuppet fant sted like før den verste resesjonen i verden siden andre verdenskrig. Den chilenske økonomien, som alltid har vært avhengig av eksport, led som følge av en fallende etterspørsel i markedene, som førte til et kraftig fall i prisen på kobber.

[Source]

I årene før 1974-1975 resesjon, representerte eksporten av kobber nesten 75% av landets totale eksport. Verdien av kobbereksporten i 1975 var 45% lavere enn i 1974, og 34% lavere enn gjennomsnittet av 1973-74. Det eksterne underskuddet sto på rundt 400 millioner dollar. Det var bare verdensimperialismens generøsitet som reddet Juntaen fra konkurs. I juni 1976 vedtok IMF en pakke på 79 millioner SDR (Special Drawing Rights) i bistand for å gjøre opp for handelsunderskuddet i 1975. I desember samme år, godkjente Verdensbanken, på initiativ fra USA og Vest-Tyskland to lån på totalt 60 millioner dollar til Chile – det fjerde og femte lånet siden statskuppet.

I mai 1976 ga en gruppe av 16 banker basert i USA og Canada Chile et lån på $ 125 millioner på 3-5 år. I juli samme år vedtok Den interamerikanske utviklingsbanken ytterligere lån på $ 20 millioner for en periode på 20 år. Bare i de fire første årene etter 11. september mottok Juntaen ca 1 milliard dollar i lån fra private banker i USA. Alt dette står i kontrast til verdensimperialismens systematiske boikott av Allende-regjeringen.

Holdningen til imperialismen er ikke vanskelig å forstå. Ikke før den var ved makta begynte Juntaen på en systematisk ødeleggelse av arbeiderklassens tilvunnede goder, den ga de nasjonaliserte fabrikkene tilbake til sine tidligere eiere og landet til latifundistaene. Juntaens økonomiske politikk er den til den beryktede «Chicago School of Economics» av Milton Friedman, som blant annet står for en politikk av «åpen dør» for utenlandske investeringer. Enda en gang, er Chile kuet til ydmykelsen av en dobbelt utnyttelse: et av chilenske kapitalister og latifundistaer og et av de store amerikanske monopolene.

Etter den militære overtakelsen, besøkte Friedman Chile og anbefalte kaldt et kutt på 20% i statlige utgifter og avskjedigelsen av et stort antall statsansatte. Det var en devaluering av escudo mot amerikanske dollar. Likevel, i 1975, gikk levekostnadene opp med 340%.

Den «åpne dør» -politikken og arbeidet med å tiltrekke seg utenlandske investeringer har ført til en åpen konflikt med de andre landene i Andes-pakten. Dette representerte et forsøk – av de andre landene, på å beskytte seg mot imperialistisk utbytting. Chile gikk ut av pakten i oktober 1976.

«Innstrammingsprogrammet» i april 1975 førte til en virkelig katastrofal situasjon. Ifølge offisiell statistikk publisert i 1976, var det en nedgang i bruttonasjonalproduktet på 16,2% i 1975, og et fall i industriproduksjonen på 25%. Inflasjonen var på 340,7% mot 380% i 1974. Ved utgangen av 1976, hadde tallet for inflasjon falt til 174,3%. Men denne relative forbedringen skyldtes, mer enn noe annet, av et fall i etterspørselen og en deprimerende økonomisk tilstand.

Uutholdelige forhold

Mot midten av 1976, var ifølge offisielle beregninger nivået på arbeidsledigheten på mer enn 23% (i enkelte sektorer, 50%). Ledighetstallene fortsetter å være svært høye, til tross for «økonomisk fremgang» de siste årene. I en rapport datert 06.07.1978, prøver presidenten i Chiles sentralbank, Alvaro Bardon, å vise at det har vært en viss forbedring på dette området. Han kommer med tall for arbeidsledigheten for Santiago de siste årene:

Juni 1972: 2,3%

Juni 1973: 2,3%

Juni 1974: 7,5%

Juni 1975: 12,0%

Juni 1976: 13,4%

Juni 1977: 10,2%

Juni 1978: 9,4%

og han legger til følgende nedbrytning av aktiviteter for arbeidere og arbeidsledige i stor-Santiago i juni 1978:

Denne konservative bankmann sier triumferende at «vi er nære normale nivåer, slik som året 1969». Ifølge tall publisert i en undersøkelse av en avdeling tilhørende Universitet i Chile, sammenlignes datoene for 1974 og 1977, gikk nivået på arbeidsledigheten opp fra 9,7% til 13,2% og antall permitteringer økte fra 6,1% til 9,9%. Likevel, de offisielle tallene er en forvrengning av den virkelige tilstanden. Ifølge en gruppe medlemmer av vesttyske SPDs parlamentariske gruppe som besøkte Chile nylig, kan det virkelige ledighetsnivået på dette tidspunkt være rundt 30%, og ikke 12-13% som informert av regjeringen.

En ting er hinsides enhver tvil. Den chilenske arbeiderklassen fortsetter å leve i absolutt utålelige forhold med fattigdom, sult, arbeidsløshet og elendighet. Reduksjonen av deler av befolkningen til under-proletariske forhold er vist ved økningen av prostitusjon og tigging i alle byer og tettsteder i landet. Alle de økonomiske og sosiale erobringene til Folkeenheten ble ødelagt etter 11. september. Den stadige økningen av inflasjon (selv med en mindre hastighet, av grunner allerede forklart) gjør levekostnadene uutholdelig for arbeiderklassen.

Til tross for alle de økonomiske tiltakene til regjeringen, forblir den chilenske økonomien i en blindgate. Faktisk har metodene til «Chicago skolen» økt arbeidsledigheten og elendigheten, ødelagt det innenlandske markedet og undergravd landets industri.

Perspektivene til chilensk kapitalisme i dag er på ingen måte håpefull. Det eksterne handelsunderskuddet var fortsatt på $ 194 millioner kroner i første halvdel av 1978, med en økning i importen og en nedgang i eksporten. De viktigste markedene for den chilenske eksporten er Brasil, USA, og Argentina. På dette tidspunkt, er Chile i konflikt med alle disse landene. I tilfellet med Argentina, har spenningene nådd et punkt med et sammenbrudd av politiske og økonomiske forbindelser. Ustabiliteten til Juntaen er oversatt til en tillitskrise i det chilenske borgerskapet, det klareste uttrykket var fallet av verdiene på børsen med 2% i en uke i juni i år. Presidenten i Santiagos aksjemarked, tilsto i et intervju med La Segunda, at fallet i aksjekursene var «en refleksjon av den eksterne og interne situasjonen i landet.» Alt dette tydeliggjør nervøsiteten til chilenske kapitalister, og deres mangel på tillit og deres pessimisme når det gjelder fremtiden.

Det bonapartistiske regimet til Peron i Argentina varte i mange år, og klarte å få en base blant massene gjennom Peronist fagforeningene takket være etterkrigens økonomiske oppsving som stimulerte etterspørselen etter argentinske produkter på verdensmarkedet (biff). Men Pinochet-regimet dukket nøyaktig opp samtidig som den internasjonale nedgangskonjunkturen og sammenbruddet av prisen på kobber. Årene 1972-74 var rekordårene for prisen på dette produktet. Men kobberprisene falt hodestups i 1974-1975. I de siste to årene har det vært en svak oppgang, men prisene har fortsatt ikke nådd sine tidligere nivåer. The Times (4/4/78) kommenterte:

«Realavkastningen på kobber er på sitt laveste nivå og det første virkelige beviset for massive kutt i produksjon kommer nå frem i lyset».

De viktigste kobber-produserende landene, organisert i CIPEC er i favør av en 15 ° 70 reduksjon i kobber produksjonen for å holde prisene oppe. Men Chile, landet som eksporterer mest kobber, nektet å gå inn i CIPEC. Det er klart at Juntaen er redd for en drastisk reduksjon av kobberproduksjon på grunn av de sosiale virkningene dette kan få. USA er fortsatt det viktigste markedet for chilensk kobber. Paradoksalt nok, USA, samt å være det største kobber-importlandet, er også den største kobberprodusenten. Problemet er at USAs produksjon av kobber er kostbart og uten konkurranseevne. De USA-baserte kobbermonopolene presser Carter til å begrense importen fra den tredje verden. Disse proteksjonistiske tendensene vil få katastrofale konsekvenser for Chile.

Juntaen i krise

Ethvert bonapartistisk regime har nødvendigvis en tendens til å uttrykke seg gjennom mediumet til makten av en mann, den «sterke mann» som representerer «Nasjonen» over «klasse- eller parti-interesser». Kritikken til Leigh Guzman over «lederskapet» til Pinochet forklares, i første omgang av misnøyen til en bestemt del av den militære kasten som føler det er blitt holdt borte fra maktsentret. Deres andel av kaken svarer ikke til deres tidligere ambisjoner. Men denne klikken i kampene mellom ulike grupper av gangstere strekker seg langt utover den personlige «sårede stoltheten» til en eller annen del av Juntaen.

De misfornøyde elementene gruppert rundt Leigh prøver å få støtte i samfunnet, dra nytte av den generelle misnøyen og prøver å skape inntrykk av at deres motstand mot Pinochet representerer, så å si, en mer «liberal» opposisjon innenfor Juntaen. Den økende isoleringen av Pinochet, omgitt av sin Kamarilla av vulgære militære strebere, inderlig applaudert av et stort antall godt subsidierte unge, har gitt opphav til illusjoner om storhet i hodet til den chilenske Bonaparte. Pinochet bor i en helt uvirkelig verden, som en romersk keiser, med sine drømmer om en «ny institusjonalitet» og en «teknifisert, integrerende, beskyttet, autoritært demokrati med reell deltakelse». Ifølge den nye «Pinochet grunnloven», vil returen til det «normale» foregå i tre trinn:

1) Regenerering (1973-1980) 2) Overgang (1980-84) 3) Normalitet eller Konsolidering (1985)

Ifølge denne ordningen, vil det ikke være presidentvalg ved folkeavstemning før 1991! Og selv da, vil den reelle makten forbli i hendene på generalene, «marxistiske» partier vil forbli utestengte og aktivitetene til de resterende vil være svært begrenset.

Den enorme faren for chilensk kapitalisme representert av Pinochets drømmer er perfekt forstått av de flinkeste representantene for borgerskapet. En økonomisk krise, økende sosiale spenninger, den sakte men sikre innhentelsen av arbeiderklassen og det totale fraværet av en sosial massebase for Juntaen gjør de mer intelligente i borgerskapet dypt bekymret, fremfor alt de i Washington.

USA-imperialismens strateger beregner kaldt mulighetene for den nåværende regjeringens overlevelse og undergang, med alt det vil bety for de amerikanske investeringer i landet, som siden kuppet har gjenvunnet sin tidligere betydning. Washington er opptatt av hele Latin Amerikas situasjon. Imperialistene har agenter infiltrert på alle nivåer, til og med i regjeringene selv, og er helt klar over situasjonen i landet. De vet at på nåværende tidspunkt har ikke diktaturet støtte fra noen viktig del i samfunnet. Det opprettholdes kun av en midlertidig treghet i massene. Men en forlengelse av metodene for undertrykkelse kan provosere fram en revolusjonær eksplosjon på et eller annet tidspunkt, noe som kan sette i fare, ikke bare diktaturet, men eksistensen av kapitalismen i Chile, med alvorlige konsekvenser for alle andre land i Latin-Amerika. Dette er den virkelige forklaringen på endringen i utenrikspolitikken til USA og dets uventede interesse for «menneskerettigheter».

Mordet på Allende sin utenriksminister O. Letelier fungerte som en unnskyldning for Washington til å legge press på regimet i Santiago med sikte på at den forplikter seg til å endre politikk. Det er uten tvil at DINA gikk for langt. Det er én ting å massakrere tusenvis av arbeidere og bønder i Chile, men noe helt annet å skape problemer for Carter-administrasjonen, snikmyrde en tidligere chilensk diplomat i fullt dagslys i sentrum av Washington, som dessuten hadde et godt forhold til den amerikanske regjeringen.

Med store forhåpninger om støtte fra Washington, og fra enkelte deler av det chilenske oligarkiet og den militære kasten, startet Leigh på kampanjen sin den 18. juli i den italienske avisen Corriere de la Sera. Mellom linjene kan man i denne saken og andre erklæringer fra Leigh tydelig se en frykt hos de mest intelligente delene av borgerskapet for en eksplosjon i Chile, når han advarer om at «det er en risiko for at folk kan vurdere voldelige løsninger på dagens situasjon». og bekrefter at «det allerede er sent, men i alle fall er det nødvendig å utarbeide et program for en retur til normaliteten, som indikerer tidsskala, metoder og alt». Og Leigh utgjør en overgangsperiode på fem år ( «det er ikke mulig å ha en rask overgang til en sivil makt»), og anbefaler en legalisering av borgerlige partier som Kristendemokratene og arbeiderpartier som ‘handler på en skandinavisk måte’. (!)

Det miserable nederlaget til dette forsøket på «palassrevolusjon» varte ikke lenge. Leighs dumhet ga Pinochet det påskuddet han trengte for å bli kvitt ham, og gjennomførte en renselse av byråkrater i de væpnede styrkene. «Jeg står fast, veldig fast i regjeringen», bekreftet Pinochet, senere. Men Leigh episoden blottla divisjonene og spenningene i Juntaens rekker. Nervøsiteten til de militære ble vist av det faktum at væpnede styrker og politi var strengt begrenset til brakkene sine og forsvarsdepartementet ble sterkt bevoktet.

Alarmert av striden i Juntaens rekker, kom den reaksjonære pressen (El Mercurio og La Tercera) med desperate formaninger om «nasjonal enhet» insisterende på behovet for «konsiliasjons-alternativer innenfor Juntaens regjering». Følelsen av panikk blant reaksjonære kretser ble perfekt reflektert i sidene til La Tercera: «dersom enhet ikke blir vedlikeholdt – vet dere det bedre enn noen – venter mørke timer Chile. Hele innsatsen som har blitt realisert vil gå tapt.».

Men synet av en kamp hos Juntaen var et klart tegn på ustabilitet i dagens regime. I morgen vil uunngåelig, nye kriser, nye spenninger og nye seksjoner dukke opp fra et utålelig press akkumulert av motsetningene i det chilenske samfunnet.

Talsmenn for Juntaen insisterer utrettelig på den «absolutte ro som finnes i landet».

Undertrykkelsen har minsket noe de siste månedene. DINA er nå blitt omdøpt til CNI (ifølge sin leder, general Odlavier Mena, er den «i utgangspunktet, ikke annerledes …!») Men det er ikke nødvendig å gå svært langt for å se de første symptomene på en gjeninnhentelse av massene, fem år etter den traumatiske opplevelsen 11. september.

Langsomt innhenter massene seg

Studentmiljøenes oppildnelse, den stadig mer åpne borgerrettighetsbevegelsen til familiene til de «savnede», det voksende gapet som skiller Juntaen og kirken, er alle klare symptomer på en generell misnøye blant massene. Effekten til terroren og undertrykkelsen blir mindre for hver dag. Selv om det er sant at det fortsatt er frykt, er den ikke det samme som før. Hva som eksisterer, er en treghet blant massene, deprimert av den økonomiske krisens virkninger, sult og elendighet. Men denne situasjonen kan endre seg uventet og plutselig. Og faktisk er det symptomer – ikke mer enn symptomer for tiden – at en endring er på ferde.

Det bonapartistiske regime til Pinochet, som er fundamentalt basert på statsapparatet, forsøker å få en viss uavhengighet ved å balansere seg mellom klassene. På denne måten tror Pinochet han kan få poeng og støtte blant massene, han lener seg på tjenestene til visse lag i fagforeningsbyråkratiet. Etter den militære overtakelsen, ble de gamle fagforeningene til arbeiderklassen plassert utenfor loven og deres ledere arrestert eller drept. Likevel fortsatte fagbevegelsen i eksistens under Juntaen. Det faktum at eksistensen av fagforeninger, selv med ledere håndplukket av generalene, er enda en indikasjon på det bonapartistiske regimets natur.

Pinochet hadde ideen om å danne en «tam» fagbevegelse, men i dagens situasjon med økonomisk krise som landet lider av har forsøket vendt seg mot sine skapere. Fagforeningsbyråkratiet, bortsett fra å fungere som agenter for Juntaen innenfor arbeiderbevegelsen har også egne interesser, som ikke alltid svarer til regimets. Under forhold med krise, og utsatt for trykket fra grasrota, kan noen av disse elementene, som starter opp som «mellomledd» eller «go-Betweens» mellom regjeringen, sjefer og arbeidere, gå over til en semi -opposisjon, eller til og med i åpen opposisjon.

Et svært viktig faktum i chilensk sammenheng er det høye nivået av fagorganiserte som, tross alt, fortsatt eksisterer. Ifølge offisielle tall, i løpet av sommeren 1978 var det mer enn én million arbeidere organisert i 7,047 fagforeninger (819 industrielle fagforeninger, 877 landbruksorganisasjoner, 4.144 profesjonelle fagforeninger og 207 ‘landbruksansatte) med følgende:

235 000 i industrielle fagforeninger

283.000 i landbruksorganisasjonene

495,000 i profesjonelle fagforeninger

13.000 i ‘landbruks ansattes fagforeninger’

Den enhetlige organiseringen av arbeiderne, CUT opphørte å eksistere på kuppets dag, unntatt som et byråkratisk apparat. Juntaen nominerte en rekke høyreorienterte ledere, som forsvarte Juntaen og dens fagforeningspolitikk foran ILO og den verdensomspennende fagbevegelsen. Men kontrollen over fagforeningsbyråkratiet, og dermed av Kristendemokratene eksisterte bare på toppen. Juntaen var ikke i stand til å ødelegge arbeiderorganisasjonene på lokalt nivå. Og på tross av alt, nivået av fagforeningsmedlemskapet har ikke blitt betydelig redusert. Før kuppet hadde CUT 1.800.000 medlemmer. Det er anslått nå at mellom de forskjellige fagorganisasjonene kan det være så mye som 1,200.000 medlemmer.

Arbeider-misnøye

Et klart symptom på innhentelsen av klassens ånd var mobiliseringene som fant sted den første mai 1978. Fagforeningene klarte å samle 30.000 arbeidere i Santiago til tross for regjeringens forbud. Møtene ble holdt i fabrikker og andre aktiviteter fant sted i andre deler av landet.

Til tross for de enorme vanskelighetene med å organisere streik i Chile, er det uro inne i fabrikkene. Det har vært stans på fem eller ti minutter for å legge press på arbeidsgiverne. Litt etter litt, er frykten blitt borte. Arbeiderne blir dristigere. Nye former for kamp og protest blir oppfunnet. I Chichiquemata gruven i nord, ble en «sultestreik» organisert. Arbeiderne nektet å spise under arbeidet i kantina. Denne formen for protest har blitt utvidet til El Teniente. I denne nøkkelgruven, har det i flere måneder vært misnøye blant arbeiderne. Ifølge tidsskriftet Hoy, «er det en økonomisk bekymring i El Teniente… fordi vi har vært i fem og et halvt år uten tariffavtale». «På onsdag 2. november 1977, uteble et tusen to hundre av fire tusen arbeidere ved kobbergruven til El Teniente fra arbeidet. Dager før hadde flygeblader blitt delt ut, og hengt opp på veggene med kall for at arbeiderne skulle streike». (Revista de America Contemporanea desember 1977 nr 7 s.21). Denne handlingen tvang arbeidsgiverne til å bli enige om å betale en produksjonsbonus i desember. Samtidig ble 49 gruvearbeidere sparket «uten noen reaksjon fra «Kobber Arbeidernes Konføderasjon».

Den samme kilden rapporterte at: «I et massemøte bestående av tre tusen arbeidere til unionen på Sevell y Minas, som ble avholdt i midten av november, krevde mennene unionens presidents avskjedigelse for sine erklæringer der han rettferdiggjorde arbeidsgivernes handlinger».

Disse fakta viser klart begynnelsen på en prosess for en reaktivering innen fagbevegelsen. De uutholdelige betingelsene for arbeiderklassen, med en inflasjon som offisielt oversteg 60% i 1977, dyttet fagforeningsbyråkratiet til å ta et stadig mer kritisk standpunkt. Mange arbeiderfamilier har bare råd til å spise en gang om dagen. Arbeiderne og deres familier holder det gående på brød og te. Desperasjon ble forvandlet til opprør, som tilfellet med El Teniente viser. Forgjeves motsatte kobberindustriens fagforeningsbyråkrater (som lederen Guillermo Medina, medlem av Statsrådet) streiken, at «det som skjedde var et resultat av politisk motiverte menn som tok nytte av gruvearbeidernes misnøye». Forgjeves er represalier tatt mot arbeidernes lokale ledere, med sparkinger og interne eksil til fjerne distrikter.

Arbeidernes misnøye sprer seg til andre deler slik havnearbeiderne som, nesten samtidig organiserte en ‘gå sakte aksjon’ som lyktes i å redusere produktiviteten i havnen i Valparaiso med 50%.

Gjæren hos arbeider grasrota begynner å få konsekvenser i byråkratiet selv. I et møte i Caupolican teater i Santiago under en seremoni, ga lederne av bygg, anlegg og Trebearbeiding Federasjonen stemme til misnøyen i rekkene: «Med 1,411 pesos, som minstelønn, får vi bare nok penger til to kilo brød om dagen. I en familie på fem til syv personer må en halv lønn gå bare til brød» (Revista de America Contemporarea, s. 21)

På den annen side, er de tøffe forholdene til arbeiderne vist av det faktum at 10% av dødsfallene i landet er forårsaket av ulykker på jobb, eller på vei til og fra jobb, eller i hjemmet. Dette nivået er av de høyeste i Latin-Amerika. Misnøyen blant massene finner enda et ekko i sidene til den borgerlige pressen. Den 17. juli 1978 i tabloid avisen La Tercera fordømtes forfølgelsen av arbeiderne i El Salvador gruven nord i landet. Ifølge Barnadino Castillo, president i Kobberarbeider Konføderasjonen: «Ikke bare den nedre ledelsen, men også toppledere forfølger systematisk kobberarbeidere, ydmyker dem, gjennomfører vilkårlige oppsigelser, begår brudd på lover og regler og nekter å godta juridiske bestemmelser og nekter å godta arbeiderkrav.»

Frykt for småborgerskapet

Castillo legger til at» … han hadde bestemt seg for å forsvare rettighetene til Konføderasjonens medlemmer (!), Og møte alle konsekvenser. Tiltakene som kan tas imot meg bekymre ikke meg. For tiden er arbeidernei ro, men de viser daglig sin uro og misnøye.»

Med disse få ordene kan en se presset til arbeiderklassens base på fagforeningsbyråkratiet som på samme tid er nødt til å øke avstanden mellom seg selv og Juntaen og arbeidsgiverne, og kommer med en rekke advarsler om den nåværende situasjonen. Som i El Teniente, så også i El Salvador (den tredje viktigste kobbergruven i landet, med 5,634 arbeidere) var det en streik i november 1977 forkledd som «fravær» over spørsmål om lønn og formannens dårlige behandling av arbeiderne. La Tercera «sympatiserte» med arbeiderne, erklærte at formennene «direkte trosset posisjonen til myndighetene (!) På disse sakene. Med sine lite gjennomtenkte holdninger bidrar de bare til å generere sosial uro.»

Slike ‘velvillige interesser’ i problemene til gruvearbeiderne indikerer den økende frykten i rekkene hos borgerskapet for den mulige oppblomstringen av arbeiderbevegelsen. Saken er enda verre i tilfellet med kobber som står for produksjonen av 60% av inntektene i utenlandsk valuta som går til statsbudsjettet. Dette er grunnen til forespørslen fra den kapitalistiske pressen til regjeringen om å «se på arbeidernes klager» for å unngå alle muligheter for konflikt.

Frykten til den kapitalistiske klassen smitter over på Juntaen. Det er ingen tilfeldighet at Leigh Guzman sentrerte kritikken sin av regjeringen fra starten rundt den økonomiske politikken. Så tidlig som i august 1975 klaget Leigh over at Juntaens økonomiske politikk «forårsaket intens lidelse i de mest belastede klassene… Den sosiale kostnaden av denne politikken har vært langt større enn hva jeg forventet. Arbeidsledigheten er nå på høyere nivåer enn forutsett og de fattigste klassene lider intenst.»

Selvfølgelig, er ikke krokodilletårer av denne reaksjonære generalen et resultat av noen samvittighet, men av frykt for de sosiale konsekvensene som dette kan gi opphav til. Pinochet selv har hatt møter med fagforeningsbyråkrater ved gjentatte anledninger i år, for å finne ut av hva som skjer og prøve å finne en vei ut.

For sin del, vil fagforeningsbyråkratiet være glad for å være i stand til å nå en avtale med regjeringen og arbeidsgiverne. Men den katastrofale situasjonen for chilensk kapitalisme tillater dem ikke en tilstrekkelig margin til å manøvrere. Arbeidsgiverne er ikke villige til å komme med innrømmelser. Arbeiderne og deres familier kan ikke tåle mye mer. Det er en ferdig oppskrift for sosial eksplosjon.

Fagforeningslederne for de offentlig ansatte beskrev en lønnsregulering på 10% som «utilstrekkelig», og insisterer på at deres «krav» behandles som en hastesak fordi «den økonomiske situasjonen for de statsansatte er vanskelig.» Presidenten i Fentema (Den Nasjonale Federasjonen av bilarbeider og Elektro og Metal Operatører) i et brev sendt til La Tercera (10/7/78) attributterere fallet i kjøpekraft til «mangelen på kollektive forhandlinger med arbeidsgiverne og mulighetene til å avskjedige mennesker.» I dette brevet forklarer Castro også grafisk virkningene av «åpen dør» -politikken til Chicagos økonomiske skole når han påpeker at:

«Massiv import er til skade for den nasjonale industrien og forringelse av kjøpekraften er de grunnleggende faktorene bak arbeidsledigheten og de økonomiske nedgangstidene. Fentema har vært en av de mest berørte. Å gå fra 12.000 medlemmer i 1973 til bare 7000 i juni ’78. Arbeidsledigheten i handelen skyldes reduksjonen av ’shop-repairing’ bedrifter (fra 14 til 3) og på grunn av den lave tollen på import av elektrisk utstyr.«

Enighet umulig

Den 28. juni sendte den Nasjonale Handels federasjonen (Fenatrobeco) Pinochet et brev der den ber om gjeninnføringen av «godene arbeiderne fikk etter mange års kamp.» Avskaffet ved et dekret publisert kort tid før som» , som brevet naivt påpeker: «ikke overholder det du har gjentatt ved flere anledninger, at alle rettigheter ervervet av det arbeidende folk vil bli respektert»

Problemet for fagforeningsbyråkratiet er at det ikke er mulig å komme til enighet med staten og kapitalistene i dagens situasjon med krise. Fagforeningslederne er tvunget til å gå inn i konflikt med diktaturet, delvis under press fra arbeiderklassen som er i ferd med å våkne til kamp, blant annet for å forsvare sine egne interesser. For eksempel, bruken av dekretlover i fagforeningssaker gjør eksistensen av fagforeningsbyråkratiet illusorisk og unødvendig: det fratar dem deres rolle som «mellomledd». Dette er en annen av årsakene til bølgen av protester som sendes til Pinochet av fagforeningslederne de siste månedene. Av denne grunn, var den Nasjonale fagforeningens koordinerende komité (CNS), som tidligere har hatt et privilegert forhold til Juntaen, og som «representerte’’ mer enn en million medlemmer på nasjonalt nivå nødt til å gå imot modifikasjonen introdusert ved dekret nr 2,2000 den 15. juni, signert blant annet av en trykkeriarbeiderforening, malerforeningen, «arbeider- og bondeunionen» metallarbeiderne og gruvearbeiderne, som sa: «Vi er kategorisk imot disse normene, siden de konstituerer beviset i falskheten til løftene om å respektere rettighetene ervervet av arbeiderne… Vi kan ikke aksentuere eliminasjonen av immobiliteten i sysselsettingen, siden det binder arbeiderne på hender og føtter, der de må akseptere den mest åpne utbyttingen eller bli sparket…

«På denne måten introduseres Kelly planen om arbeidsledighet, som regjeringen foreslo for en tid tilbake, og som ble avvist av alle deler av fagbevegelsen, selv de som støtter regjeringen.«

Likeledes uttrykker de at ved eliminasjonen av kollektive arbeidskontrakter «mister vi alt som er vunnet i årenes løp», og at for å svekke fagorganiseringen, «blir de juridiske rettighetene til lederne begrenset på en slik måte at de gjøres illusoriske, det samme som i tilfellet med fødselspermisjonen.»

Henvisende til lønnsjusteringen på 10 % i juni, som nevnt før:

«Vi gjentar at justeringene ikke kompenserer for den reelle økningen i levekostnadene og det arbeidende folk kan ikke fortsette på en tilværelse på den sultelønnen vi får, den undergraver vår verdighet som menneske.«

Og endelig:

«Fordi situasjonen er blitt uutholdelig … vil vi i løpet av kort tid legge fram et dokument for regjeringen som inneholder forespørsler vi anser som uunnværlig for at arbeiderklassen skal kunne leve, blant annet en betydelig lønnsøkning for arbeidere, ansatte og profesjonelle som vi representerer.«

Krisen som nå har dukket opp mellom Pinochets og ‘respektable’ Kristendemokratiske fagforeningsledere, som for ikke lenge siden regnet seg blant de mest glødende tilhengerne av den militære regjeringen er et klart symptom på «isolasjonen til Juntaen. Den økonomiske krisen, arbeidsledigheten, sulten og elendigheten, forverret av den harde anvendelsen av de sprø ideene til Milton Friedman har bidratt til å polarisere hele arbeiderklassen, bønder og store deler av middelklassen mot regjeringen. Det er bare massenes midlertidige treghet som holder Pinochet ved makten. Men det er helt klart at den molekylære prosessen der utviklingen av arbeiderklassens bevissthet samler krefter under et overfladisk utseende av «ro og orden». Det stadig økende gapet mellom Juntaen og elementer som fagforeningsbyråkratiet, kirken og Kristendemokratene er et klart symptom på denne prosessen som truer med, på et gitt tidspunkt, å produsere et nytt utbrudd av utbredt protest.

Kristendemokratene

Hvis situasjonen for arbeiderne er dårlig, er den for bøndene og deres familier tusen ganger verre. Jordbruksreformen har blitt systematisk undergravd av Juntaen, som har gitt tilbake den beste av det eksproprierte landet til de gamle latifundistaene. Ifølge tidsskriftet Chile-America (fra november 1976 til januar 1977):

«Opp til 31. juli 1976, hadde 5,809 eksproprierte gårder, med et samlet overflate areal på 9,965,868 hektar, tilsvarende 895,752 hektar med grunnleggende irrigasjon, 1,415 gårder med overflate på 1,992,217 hektar, tilsvarende 117,775 hektar med grunnleggende irrigasjon blitt levert tilbake i sin helhet til sine tidligere eiere, og ytterligere 2.109 gårder med overflate på 649,159 hektar, tilsvarene 104,959 hektar med irrigasjon blitt delvis levert tilbake: som en konsekvens, er opptil 31. juli 1976, et totalt areal på 2,641,377 hektar, tilsvarende 222,736 hektar med grunnleggende irrigasjon, eller litt mer enn 25% av alt land overtatt i løpet av jordreformene til Frei- og Allende-regjeringene blitt gitt tilbake.«

Ifølge Enrique Mellado, presidenten av «bøndene Triumferer» konfederasjonen, med kristendemokratiske tendenser, bor, selv de bøndene som fortsatt har land, dårlig:

«De sitter bare igjen med skall. Uten dyr, uten maskiner. De har knapt nok til å skaffe gjødsel, frø, plantevernmidler og til deres daglige midler til livsopphold. Det finnes mennesker som sier at ingen dør av sult på landsbygda, fordi de har alt der. Sannheten er at bare én eller to produkter høstes og ingen kan leve av bare poteter og bønner hele året.«

På spørsmål om situasjonen til de landlige lønnsarbeiderne, svarer Mellado: «Jeg vil si at de er den dårligst stilte delen av samfunnet de tjener minstelønn fastsatt ved lov. omtrent 600 pesos».

Og om arbeidsledigheten i landet: «I de offisielle undersøkelsene om arbeidsløshet, vises landbruk sammen med andre sektorer, og det er derfor umulig å si nøyaktig til hvilken grad arbeidsledighet eksisterer blant rurale arbeidere. Er det arbeidsledighet i landsbyene? Selvfølgelig er det, og den sektoren som har lidd verst, er sektoren som reformeres av eiendomssystemet som blir presset på av regjeringen. Landet som blir delt opp er utilstrekkelig for de som jobber der, 25% av landarbeiderne, som et minimum, står igjen uten jobb når en gård er tildelt.

«Og hva gjør en arbeidsledig bonde? Han er forlatt uten arbeid og uten et hjem. Han tar til takke med småjobbene han kan finne og støtter seg på slektninger som bor nærmest…» (Chile-America s. 36)

Og senere, gjør denne Kristendemokratiske bondelederen en svært viktig observasjon:

«Hva som skjer er at sjefene kommet seg tilbake i salen og regjeringen gjør ingenting for å hindre det. Så for hva og for hvem var den militære overtakelsen? For meg innebar det rettferdighet for alle«.

Den økonomiske politikken til regjeringen har også sviktet i landbruket. Ifølge tidsskriftet Ercilla (20/9/76), som siterer forskjellige eksperter, har landbruksproduksjonen falt drastisk siden den militære overtakelsen:

«Tar vi 1971 som basisår med 100 vil dette tallet for 1974 være 81,6, for 1975, 83,4, og for 1976 faller den til 73,8, slik at jordbruksproduksjonen per innbygger for året 1976 vil være 10,4% mindre enn i 1975 og 26,4. % mindre enn i 1971. Dette i et pasifisert’ land av ‘lov og orden’ uten ‘klassekonflikter og uten lastebil-eier streiker«. (Chile-America s.37)

Forsøket på å anvende metoder med «free enterprise» og «åpen dør» har betydd nød for brede lag i arbeiderklassen og bønder, og til og med ruin for visse sektorer av borgerskapet selv. Den manglende evnen til chilenske kapitalister i å konkurrere, og flommen av utenlandsk import har forårsaket en bølge av nedleggelser. Selv visse sektorer av storbønder har lidd av virkningene til politikken. Domingo Duran, leder for landeiere i det sørlige Chile sa at politikken til Økonomiministeriet «vil ruinere landets jordbruk», og uttalte at «Sentralbankens tillatelser for import av argentinsk vin innebærer å åpne opp for en politikk som vil føre til en alvorlig kollaps i landbruket vårt».

Den dype misnøyen til massene av arbeidere, bønder og små landeiere er reflektert i holdningsendringen i kirkehierarkiet og kristendemokratene mot regimet. Før, under og etter statskuppet plasserte Kirken seg åpent på reaksjonens side. Den 28. september 1974, ett år etter kuppet, da undertrykkelsen, torturen og massakrene var i full gang, tilbød den permanente komiteen til episkopatet i Chile, ledet av kardinal Raul Silva Henriquez, Juntaen «samarbeid i den åndelige og materielle utviklingen av Chile», og uttrykte den chilenske Kirkens villighet til å delta i en ‘åndelig pasifisering’ av landet. Men under trykket fra massene av arbeidere, bønder og middelklassen, har Kirken blitt tvunget til å sette en stadig økende avstand mellom seg selv og diktaturet, der de kommer med kritikk nå, ikke bare om de «savnede» og arrestasjonene, men også om den økonomiske politikken til regjeringen. «Prestegårdens Solidaritet» har blitt beskyldt for å samle inn midler til å finansiere streiker. Den heroiske kampanjen utført av familiene til de «savnede» er nok et symptom på at frykten for undertrykkelse sakte men sikkert minskes. Den 19. juli 1978 ble en fredelig demonstrasjon avholdt i midten av Santiago i favør av menneskerettigheter, demokrati og frihet. Demonstrasjoner, på rundt hundre unge studenter, den ble oppløst av seg selv, uten noen intervensjon av carabineros.

Den voksende motstanden til massene, gjæren hos middelklassen og klare symptomer på divisjon og svakhet i Juntaen, tillater de borgerlige liberalere til å heve en sky og skjelvende stemme mot «utskeielser» i diktaturet. I en tale gjort av presidenten i den Nasjonale presseforeningen (1. juli 1978), tillater han selv luksusen av å komme med en lunken protest mot sensuren:

«Pressen burde ikke være styrt av spesielle lover,» han bekreftet at «situasjonen landet er i dag på vei mot, ikke rettferdiggjør eksistensen av visse restriktive disposisjoner».

Situasjonen forklarer også endringen i posisjonen til kristendemokratene. Dette partiet til politiske utbyttere i middelklassen forsøker i «normale» tider å plassere seg mellom «konservative» på den ene siden, og «marxister» på den andre siden. Som vi så tidligere, er dens rolle å bedra og forvirre de millionene av bønder, småkremmere og politisk tilbakestående arbeidere, for å holde dem under storkapitalens dominans.

Den fullstendig kontrarevolusjonære rollen til kristendemokratene var tilstrekkelig bevist av dens oppførsel mot Allende-regjeringen. I de første stadiene, fungerte kristendemokratenes parlamentarikere som et «respektabelt» motstykke til de væpnede gruppene av «Patria y Libertad» på gata, systematisk saboterte de arbeidet til Folkeenhetsregjeringen. Mistillitsvotumet i Kongressen mot Allende-regjeringen lettet enormt oppgaven til kontrarevolusjonen, noe som ga Pinochet grønt lys, i form av «konstitusjonelle» påskudd til å gripe inn.

Etter 11. september, håpet kristendemokratiske ledere på at generalene ville belønne dem for deres hjelp. Dessverre for dem, er det svært lite takknemlighet i politikken, med den gamle likevekten ødelagt, og et glupsk militærdiktatur installert i makten, var ikke tjenestene til de Kristendemokratiske «mellommenn» lenger av interesse. På tross av alle sine forsøk på å nærme seg Juntaen, latterliggjorde Pinochet dem åpent, han beskriver dem, ikke uten grunn, som «politikere fordrevet fra makten som nå forsøker å holde nesen over vannet».

Litt etter litt begynte undertrykkelsen å påvirke Kristendemokratene også. Selvfølgelig ikke på samme måte som arbeiderne og bøndene. Disse milde-menn ble verken torturert eller skutt. Bare «fordrevet fra makten». De mistet sine plasser i parlamentet og sin privilegerte posisjon i det politiske liv. På det meste, led noen av dem et relativt komfortabelt eksil i det indre av landet.

Indignasjonen til disse mennene mot regimet som hadde fratatt dem deres privilegium og yrker er utvilsomt oppriktig. Når deres tjenester hadde blitt avvist, var besettelsen til alle kristendemokrat-lederne å komme tilbake så raskt som mulig til det «normale», det vil si å ha sine snuter tilbake i grisetrauet, midlertidig okkupert av andre.

Videre innså disse listige politikerne at Pinochet-regimet ikke kunne vare evig, og at ethvert element kompromittert med det ville miste massenes troverdighet. En gammel rev som Frei forstår at selv om hans tjenester i dag er overflødige for borgerskapet, vil de i morgen, etter fallet til Pinochet, være mer nødvendige enn noensinne. Det er derfor profesjonelle kynikere som Frei søker etter et nytt «sertifikat for god demokratisk oppførsel», med tanke på fremtiden.

Den 13. juli 1978 gikk Frei ut på sidene til det ukentlige Hoy, med en artikkel med tittelen «tilbake til demokrati», der han advarte den herskende klassen for farene en videreføring av diktaturet ville innebære for dem. Han analyserte opplevelsen til Portugal, Tyskland, Italia og Spania, og kom fram til konklusjonen at:

«Alle forsøk på å ødelegge eller tilintetgjøre politiske krefter har vist seg å være sterile» og at «jo mer (dette arbeidet) varer, jo bedre blir de antagonistiske demokratiske kreftene, eller de som fungerer bedre i det underjordiske, i å fornye seg selv«.

Med disse ordene ønsker den kristendemokratiske lederen å advare kapitalistene og landeierne om at en videreføring av diktaturet ikke har bidratt til å ødelegge arbeiderbevegelsen, men til å stadig radikalisere det, det driver massene mot ‘antagonistiske demokratiske krefter ‘(?) Eller’ de som fungere bedre i den underjordiske», som ikke akkurat er ‘moderate’ ledere av kristendemokratiet eller sosialdemokratiet.

I den samme artikkelen tar Frei opp sin vanlige posisjon som «mellommann mellom klassene».

Freis «gode råd»

«Returen til demokratiet», sier han i artikkelen, «motstås ikke bare av deres selverklærte fiender, men også i deler av landet som, i tro på det demokratiske regime, frykter at dette vil bety en tilbakevending til fortiden og en repetisjon av de grunnleggende feilene som førte til dets fall … på den annen side, sektorer som tilhører regjeringen frykter at slutten vil gi opphav til et klima av forfølgelser, revansjisme og hat mot dem».

Med alt dette, har Frei til hensikt å roe kapitalistklassens nerver, som ikke har noe imot å kvitte seg med tjenestene til Pinochet, som er av stadig mindre verdi for dem, men vettskremte av tanken på en ny utgave av en Allende-regjering med nye nasjonaliseringer og land overtakelser, med den samme resulterende radikaliseringen av massene. På den annen side, gir denne store representanten for kristen moral garantier til Juntaens torturister, voldtektsmenn og mordere, at de ikke har den minste intensjonen om å skape et klima av «forfølgelser, revansjisme og hat mot dem». Med andre ord, tilbake til «demokratiet» som foreslått av kristendemokratene innebærer i første omgang, en garanti i å respektere eiendommen til de store monopolene og latifundistane, og et generelt amnesti for alle de fascistiske dyrene som under de siste fem årene har gjort Chile til et helvete for massene av arbeidere, bønder, deres koner og barn.

Mens Frei gir «gode råd» til oligarkiet og Juntaen, forkynner hans parti til de undertrykte massene i Pontius Pilatus autentiske ånd: «Kristendemokratene, inspirert av prinsippene om ikke-vold (Den 11. september, også?), er for en restitusjon av grunnleggende demokratiske institusjoner (i første omgang, det «daglige brød» til den kristendemokratiske gruppen), og for å jobbe ut fra et perspektiv om å leve sammen uten hat eller hevn (det vil si: de arresterer oss, de torturerer oss, de dreper oss med kuler og med sult, og vi må «snu det andre kinnet til»).

Denne erklæringen burde fylle enhver arbeider med en dyp følelse av raseri. Likevel synes det at visse ledere av arbeiderbevegelsen tar ordene til Frei og Co svært seriøst. Lederne for Chiles «kommunist»parti har utrolig nok som et grunnleggende punkt i sin strategi for Chile, en allianse… med kristendemokratene. Lederne av kommunistene og deres venner i Kreml har en enorm interesse i å oppusse det «demokratiske» bildet av Kristendemokratene. I de siste fem årene har de med betydelig hjelp av propaganda hindret fagbevegelsen, både i Chile og internasjonalt, fra å trekke de riktige konklusjonene fra opplevelsene med UP-regjeringen. Radio Moskva, i sitt program «Hør, Chile» kommer med store forsøk på å male kristendemokratene i de mest attraktive farger.

Takket være disse elementene, har Kristendemokrater fått sentrale posisjoner i fagbevegelsen i Chile etter 11. september. Kommunistledelsen vurderer disse gentlemenn som «demokratiske allierte» i kampen mot Pinochet. Men hva slags konkrete tiltak utfører disse menneskene? Frei har intervjuer med FNs kommisjon for menneskerettigheter: Denne type tiltak er noe som ikke representerer mange problemer for en «ansvarlig» mann av politikken. De sosialistiske og kommunistiske opprørerne lider i konsentrasjonsleire; arbeiderne og bøndene dør av sult, og gruvearbeiderne kjemper heroisk mot regjeringen og sjefene. Og Frei setter seg ned i et komfortabelt kontor i Santiago for å ta en prat med herrene fra FN. Og dette er forslaget for «arbeidsdelingen» mellom arbeiderklassen og de liberale politikerne til borgerskapet!

Fra Venezuela kommer Kristendemokratene med appeller for etablering av en «nasjonal bevegelse for å restaurere demokratiet». Men på samme tid foreslår de en gradvis overgang, uten en «bevæpnet konspirasjon eller hemmelige metoder». Og dette er den generelle tonen i Kristendemokratenes propaganda.

En ting er ganske klart. Hvis det bare avhenger av disse herrene ville Pinochets diktatur vare fram til år 2000. Og likevel, insisterer en stor del av de tidligere lederne av Folkeenheten på en allianse med Kristendemokratene som den eneste måten å styrte diktaturet på. Fremfor alt har lederne av det såkalte «kommunistiske»partiet trukket alle de feilaktige konklusjonene fra erfaringene med UP-regjeringen. De er som Bourbons i Frankrike som har lært noe og har glemt noe. Hvis linjen som de foreslår bestemmer – en politikk tusen ganger verre enn den forrige – vil det bare føre til nye tilbakeslag og nye og blodige nederlag for den chilenske arbeiderklassen.

Et sosialdemokratisk alternativ?

Et svært positiv faktum i den nåværende situasjonen i Chile er at sosialistpartiet – som har dukket opp renovert i det indre av landet siden 11. september, har sett nødvendigheten av en politikk for klasse uavhengighet, basert på de beste tradisjonene i CSP og oppsummeres i partiets sentrale slagord: «Tro på oss selv».

Selv om ingen kan forutse nøyaktig hva som kommer til å skje, er Pinochets fall og en ny periode med massemobilisering uunngåelig. Det er nettopp fordi at de forstår dette at imperialismens strateger, de siste fem årene har opprettholdt sin dominans ved hjelp Pinochets de fascistiske metoder, og at de forbereder et alternativ i personen til Frei og Kristendemokratene, hvis rolle vil være å opprettholde makten og privilegiene til landeiere, bankfolk og kapitalister med andre metoder.

Den nåværende ledelsen til SP insisterer, korrekt, om behovet for en arbeiderenhetsfront som den eneste måten til å gjennomføre den sosialistiske omformingen av samfunnet. I motsetning til lederne av kommunistpartiet og noen av de tidligere lederne i SP nært knyttet til kommunistene som insisterer på at siden den umiddelbare oppgaven til den chilenske arbeiderbevegelsen er erobringen av demokratiske friheter og ikke den sosialistiske revolusjonen, er det nødvendig å samarbeide med de «progressive» delene av borgerskapet, og i første omgang, med Kristendemokratene. Som om det var mulig å sette opp en «Kinesisk mur» mellom» kampen mot diktaturet og kampen mot oligarkiet som opprettholder det! Hele Chiles historie viser at kampen mot Juntaen, for erobringen av demokratiske friheter , hvis det gjennomføres til sine endelige konklusjoner, nødvendigvis innebærer en kamp, ​​ikke bare mot Pinochet, men også mot de økonomiske interessene som holder ham ved makten: mot landeiere, bankfolk og de store monopolistene. Med andre ord, en revolusjonær kamp mot kapitalismen.

Den forvirrende nosjonen om allianser med «gode» kapitalister mot «dårlige» kapitalister stammer fra en manglende forståelse av klassenaturen til samfunnet. Det er ikke et spørsmål her om hva lederne av ulike politiske partier sier, men av klasseinteressene som står bak dem. Til tross for konfrontasjonen mellom dem, tjener Frei og Pinochet samme mester, storkapitalen og imperialismen. Borgerskapet har ingen fordommer over hvilket styresett som er best. Det er veldig fleksibel i måten det dominerer arbeiderklassen på. Til tider er «demokrati» praktisk for det, og det er derfor det beholder sine «demokratiske» leiesoldater. Andre ganger, passer diktatur det bedre og av den grunn har vi Pinochet og Videla.

Holdningen til de chilenske sosialistene på spørsmålet om pakter med kapitalens «demokratiske» partier er en viktig sak for fremtiden for den chilenske arbeiderbevegelsen. Tvetydighet eller mangel på klarhet i spørsmålet på denne tiden vil bli betalt for senere, i blod og tårer.

Det er tydelig at i et land som Chile, har ikke proletariatet bare muligheten, men også plikten til å danne fronter av felles handling med andre undertrykte lag i samfunnet, fundamentalt med de fattige bøndene og de undertrykte massene i småborgerskapet. Men fra dette til forslaget om allianser, og med et ikke-eksisterende «progressivt borgerskap», er det en enorm avstand. Det enorme flertallet av bønder og småborgere lider under utbyttingen og undertrykkingen av bankene og de store monopolene. Nettopp av denne grunn, er disse delene naturlige allierte av arbeiderklassen. I motsetning til de såkalte «progressive» deler av den kapitalistiske klassen, de liberale og kristendemokratene representerer ikke noe annet enn venstrefoten til storkapitalen.

Å inngå allianser med disse elementene, vil være ensbetydende med å si til bøndene og små handelsmenn. «Disse menneskene er nå våre allierte, dere kan bare glemme hva de gjorde før, alt det var bare en liten misforståelse. Men nå er de på rett vei, og dere kan ha tillit til dem.»

Men hva vi burde si er nøyaktig det motsatte: Dette er de menn som hjalp Pinochet til makten: deres hender er dekket av arbeidernes og bøndenes blod. Nå ønsker de å lure oss igjen. De er de mest utspekulerte, de mest demagogiske og derfor de mest forræderske representantene til bankene og monopolene. Hvis dere ønsker å kjempe for brød og frihet, avvis disse herrenes tilbud og stol kun på deres egen styrke.»

Bare ved disse midlene, vil de chilenske sosialistene kunne bistå arbeiderne og bøndene til å forstå den virkelige rollen til Kristendemokratene. Den eneste måten å kjempe for å kunne lede middelklassen er å kjempe med nebb og klør mot forsøket til de liberale på å forføre massene av småborgerskapet med sin hyklerske og forræderske propaganda.

Det nåværende regimet er mye mer ustabil enn det som kan synes å være tilfelle ved første øyekast. Nettopp dette er forklaringen på forsøket fra Washington på å sette en viss avstand mellom seg selv og Pinochet. Imperialismens strateger har ikke den minste tillit til at Juntaen skal overleve. Den foreliggende konflikten mellom Chile og Argentina over Beagle kanalen er et ytterligere tegn på denne ustabiliteten. Pinochet prøver å avlede oppmerksomheten bort fra de enorme motsetningene i det chilenske samfunnet ved hjelp av en konfrontasjon med de militære myndighetene i Buenos Aires.

Utvilsomt har det aktuelle området en stor interesse for begge sider. Men det er også sant at Pinochet er interessert i å bruke saken på samme måte som Franco benyttet spørsmålet om Gibraltar, som en praktisk måte å distrahere folks oppmerksomhet bort fra den interne krisen og forme en falsk følelse av «nasjonal solidaritet mot en ytre aggressor.» På den annen siden, må begge disse regimene skjelve ved tanken på muligheten for at denne krigerske konfrontasjon snur til en reell militær konflikt. Gitt korrelasjonen av krefter, er det ingen tvil om at en krig mellom Chile og Argentina (som ikke kan utelukkes som en teoretisk mulighet, selv om det er usannsynlig, med mindre i en svært kritisk situasjon i Santiago), ikke vil vare lenge, og at resultatet vil bli et nederlag for Chile. Som den spanske avisen ‘El Pais’ poengterte (13.12.1978):

«I form av styrker er forskjellen i Argentinas favør slående:

Spenningen mellom de to landene har økt betraktelig, allerede er en slags handelskrig i gang. Men i tillegg til konflikt med Buenos Aires, har Chile andre territorielle problemer med Peru og Bolivia (som brøt diplomatiske forbindelser med Chile, med påstand om at regjeringen i Santiago ikke hadde vist «tilstrekkelig fleksibilitet» over spørsmålet om å gi Bolivia tilgang til Stillehavet), og selv med Brasil over Høy Parana. For alle disse grunner leker Juntaen med ilden i konflikten med Argentina, som vist i følgende erklæringer fra en av Juntaens talsmenn. «Jeg kan forsikre dere om at det ville være galskap, fordi ingen vil vinne. Det ville innebære ødeleggelse av mennesker uten noen fordel. Og hverken Argentina eller Chile vil vinne.«

En krig mellom Chile og Argentina, med mulighet for væpnet intervensjon fra Peru og Bolivia for å gjenopprette sin tapte territorier ville faktisk være en handling av galskap, eller mer korrekt, en katastrofe med svært alvorlige konsekvenser for hele Latin-Amerika som må få Washington til å skjelve. USA-imperialismen vil gjøre alt i sin makt for å hindre det. Men vi må ikke glemme at en lignende «handling av galskap», intervensjonen fra de greske oberstene i Kypros, forårsaket oppløsningen av Juntaen i Athen. I de siste månedene, har Argentina og Chile brukt ca. 2000 millioner dollar i krigsforberedelser, ifølge det amerikanske magasinet ‘Business World’. Det kan være at begge sider er interesserte i å opprettholde en atmosfære av permanent spenning, både av politiske grunner, og som et påskudd for å rettferdiggjøre de enorme pengesummene sløst bort av de væpnede styrker både i Chile og i Argentina. I allefall, vil en væpnet konflikt, uansett hvor kort den vil være, innebære kollapsen til Pinochet regjeringen.

For alle disse grunner, trapper Carter-administrasjonen opp sitt forsøk på å finne et «demokratisk» alternativ til Pinochet som vil ivareta interessene til amerikansk imperialisme i Chile. Kommunistledere og selv noen av de gamle lederne i UP befinner seg i Washington for å løse problemer. For eksempel, Benjamin Teplizki av det radikale partiet, sekretær for ‘demokratiske Chile’, fortalte til pressen at «han mente at Juntaen så på muligheten for en forhandlet tilbaketrekning med mellommenn i det chilenske borgerskapet og seksjoner, selvfølgelig [! ] fra USA.»

Det virker som om det er noen mennesker som aldri lærer. Pinochet vil kun vurdere muligheten for en «tilbaketrekning» – forhandlet eller på annen måte – når massenes bevegelser tvinger ham ut. For sin del, til tross for sin økende bekymring, har Washington ingen hast med å fjerne Pinochet, selv om det antas de er i stand til å gjøre det. Men de tviler på muligheten til å holde situasjonen under kontroll med de tidligere brutale metodene. Innen en viss tid – et, to eller tre år, avhengig av hvordan situasjonen i landet utvikler seg, vil en oppgang av arbeiderbevegelsen, en splittelse i rekkene av Juntaen, et militært eventyr – gjøre en endring nødvendig. Av denne grunn, er alle de «liberale» og «sosial-demokratiske» politikerne i Washington for å tilby sine tjenester.

Det er her en enorm fare finnes for arbeiderbevegelsen i Chile. Ideene til imperialismen og borgerskapet er dannelsen av en koalisjonsregjering etter Pinochets fall, som består av chilenske demokrater og representanter for arbeiderklassen. I eksil, oppsøkes ideen aktivt av samarbeid mellom Folkeenheten og Kristendemokratene i en «bred front» mot diktaturet. De viktigste hovedpersonene i denne ideen er (hvem ellers?) Lederne i det «kommunistiske»partiet og det russiske byråkratiet.

På den annen side viser det reformistiske byråkratiet til andre Internasjonale en økende interesse for Afrika og Latin-Amerika, nettopp i en tid da revolusjonære og pre-revolusjonære situasjoner dukker opp på begge kontinenter. Det er interessant å se hvordan taktikken til sosialdemokratene og strategien til USA-imperialismen utvikler seg på en parallell måte i denne sammenheng. Det er klart at det finnes en rekke press på enkelte av lederne i den Andre Internasjonale «utenfra» arbeiderbevegelsen. Det er ingen tilfeldighet at det såkalte «sosialdemokratiske prosjektet» i Latin-Amerika kommer til å lyse nettopp i dette øyeblikk med godkjenning av Bonn og Washington.

Det lille radikale partiet, med lite eller ingen støtte i den chilenske arbeiderklassen, har ikke et tilstrekkelig utgangspunkt til å danne en koalisjon med Kristendemokratene, som i dag, viser motvilje til å danne en koalisjon med Kommunistpartiet, som for sin side er åpent engstelige for å danne en.

Sosialistpartiet er derfor en viktig faktor i situasjonen. Uten tilstedeværelsen til sosialistene vil en regjering med klassesamarbeid ikke bli dannet. Av denne grunn blir et enormt press båret fram får å få partiet til å delta i denne nye anti-arbeider konspirasjonen i Chile.

Dessverre er det en del av de tidligere lederne i SP, som har falt under påvirkningen og det sterke presset utøves på ulike måter av stalinistene som besitter svært kraftige materielle midler, fremfor alt i eksil. Konfrontasjonen mellom de pro-stalinistiske elementene som åpent favoriserer en klassesamarbeids politikk og de sosialistiske aktivistene inne i Chile som kjemper for en revolusjonær renovering av partiet, har ført til et brudd mellom styrkene til den chilenske sosialismen.

Kommunistpartiets organisatoriske styrke

For det første er sosialistene som står for en linje av klasse uavhengighet i samsvar med ideene i marxism-leninismen og prinsippene til det chilenske SP i flertall selv, men selv om det består av flertallet av sosialister i Chile idag, har sosialistpartiet en rekke ulemper i forhold til sine politiske motstandere.

CP, som før statskupp hadde mindre støtte enn SP, er nå i undergrunnen, det sterkesete av arbeiderpartiene. Selv om det er umulig å beregne med nøyaktig tall kraften til hvert av partiene i undergrunnen, har ikke CP færre enn 8000 aktive medlemmer.

Dessuten kan de regne med en mye kraftigere infrastruktur og er bedre rustet enn andre partier og grupper: en trykkpresse, mange heltidsarbeidere, en aktiv ungdomsorganisasjon, bedrifter, et tre timers daglig program på Radio Moskva samt programmer på Radio Øst-Berlin, Radio Praha, etc.

Gjenoppbygge SP i Chile

Det gikk aldri an å sammenligning apparatene til SP og CP. Mens SP formelt var basert på marxist-leninistiske ideer, assimilerte SP seg aldri med bolsjevismens organisatoriske metoder, uten en slik organisasjon er selv det mest marxistiske programmet i verden verdiløs. Til tross for sin numeriske overlegenhet, og deres overveldende flertall av velgere hadde de aldri i samme grad antallet aktive medlemmer som CP (selv før 11. september, de knapt hadde en infrastruktur med heltidsarbeidere, etc.). Derfor var SP i den verst tenkelige tilstand til å konfrontere problemene med å jobbe i det skjulte. Likevel, den chilenske sosialismens beste kadre klarte å omgruppere seg, smertelig, i innlandet, og for å gå løs på den langsomme og vanskelige oppgaven med å rekonstruere partiet blant arbeiderklassen og bøndene.

I dag er Sosialistpartiet, selv om det tallmessig er mindre enn CP, den nest største underjordiske kraften til arbeiderklassen, i fabrikker og arbeiderstrøk, det hjelper familier til innsatte og ‘savnede’. På tross av en total mangel på hjelp fra utsiden (kanalisert utelukkende til pro-Moskva-seksjonene), klarer SP kameratene å publisere fire tidsskrifter i landet: ‘Arauco’, den teoretiske journalen til partiet (månedlig): ‘Vi , Arbeidere, ( ‘Nosotros, los Trabajadores’), bi-månedlig fagforenings avis, ‘Brigade’, studentmagasinet (ikke-tidsskrift), og ‘Solidaritet’ (månedlig). I fagforeningene har partiet en base blant mekanikere, fottøyarbeidere, bakere, kobber-arbeidere og landarbeidere.

Problemene for sosialistene som arbeider i Chile er at apparatet til partiet i utlandet er totalt dominert av den stalinistiske delen. Disse elementene klarte å få kontroll over partiet i 1971, ved å stille opp sammen med den sosialdemokratiske fløyen av partiet (Rodriguez). Men nå kan de bare regne med et mindretall av de sosialistiske krefter i Chile. Likevel har det vært nettopp denne minoriteten som har fått all økonomisk støtte sendt fra det «offisielle» lederskapet i eksil.

Forskjellene innenfor den sosialistiske leiren har forårsaket et økende gap mellom de ulike tendensene med splittelser av de regionale gruppenes såkalte Koordinerings komiteer som dannet et nytt parti, med pro-gerilja taktikk. I 1975-76 klarte denne gruppen å samle et betydelig antall sosialistiske aktivister i landet som var misfornøyde med den opportunistiske og pro-stalinistiske politikken til den gamle ledelsen i eksil. Men, uunngåelig, med helt feil taktikk og en forvirret politisk linje, led denne tendensen av en rekke interne kriser, interne kamper og splittelser som har ført til denne gruppens desintegrasjon, der en rekke aktivister så behovet med å gå tilbake til sosialistpartiet for å kjempe innenfra mot den opportunistiske tendensen, i favør av en genuin marxistisk-leninistisk politikk og ikke gerilja-karikaturen til Mao og Castro.

I dag er de sosialistiske kreftene i Chile, selv om de har oppnådd mye i møte med vanskelige og farlige undergrunns arbeid – i mindretall i forhold til kreftene i kommunistpartiet som besitter mer ressurser, og derfor er i stand til å utvikle et mer effektivt arbeid blant arbeiderklassen. Selv den pro-stalinistiske delen av partiet, selv om den ikke har halvparten av basen i arbeiderbevegelsen som sosialistene, har den flere ressurser. Men alt dette kan endre seg drastisk i løpet av de neste årene, forutsatt at kameratene i SP ikke viker for presset til stalinistene og sosialdemokratene og opprettholder en klar revolusjonær linje med klasse uavhengighet.

For et marxist-leninistisk parti er spørsmålet om organisering og økonomiske virkemidler et viktig et, men det er ikke det avgjørende spørsmålet. Med det mest imponerende apparatet i verden, er et parti med feil politikk dømt til nederlag. Dette er en lærdom vi har sett gjentatt mer enn én gang i Chiles historie, så vel som i andre land. På den annen side, med en riktig politikk, riktig strategi og riktig taktikk og med bolsjevikiske arbeidsmetoder, vil de nødvendige organisatoriske virkemidlene alltid bli funnet.

Bolsjevisme og mensjevisme

Forskjellene mellom bolsjevismen og mensjevismen i Russland forekom ikke bare på politiske spørsmål (reform eller revolusjon, samarbeid med liberale eller klasse uavhengighet), men også på ulike arbeidsmetoder og organisering. Før 1917, hadde mensjevikene alltid større økonomiske midler enn bolsjevikene. De russiske opportunistene, akkurat som sine chilenske kolleger i dag, fikk store mengder av bistand fra utlandet, på grunn av ledernes personlig prestisje, som Plekhanov. De fikk også penger fra en hel rekke «progressive» borgerlige, småborgere, professorer, advokater, osv Lenin var veldig stolt av det faktum at bolsjevikpartiet og dets avis ‘Pravda’ ble finansiert av små bidrag, «kopeks» fra russiske arbeidere.

Til tross for alle problemene og alle manglene, kan våre chilenske kamerater også føle seg stolte av det faktum at i fem år, og under de vanskeligste forhold en kan tenke seg, har de klart å bygge en organisasjon uten hjelp utenfra, med penger av chilenske arbeidere og på grunnlag av personlige ofre fra aktivister og ledende kadre. I den siste analysen, er hvert øre samlet fra fabrikker og arbeiderstrøk i Chile verdt mer enn de tusener av dollar samlet inn av opportunistene i eksil. Fordi arbeidet med å skaffe midler i Chile er et politisk arbeid, og som er med på å danne grunnlaget for organisasjonen innenfor arbeiderklassen selv.

Det er ingenting å håpe på fra opportunistiske, sosialdemokratiske og «pro-stalinistiske» elementer. Unntatt for et visst antall ærlige arbeidere som er betatt av prestisjen til de gamle lederne de støtter, trolig for sentimentale grunner, vil ikke det store flertallet av disse menneskene klare å rette opp feilene sine. Noen ganger er det ikke riktig å tenke at «dersom vi er flere, blir vi sterkere.» Noen ganger kan en mer, bli null, i stedet for to. Enhet er noe vi alle ønsker og taler for. Men enhet kan betales med en for høy pris. Ethvert forsøk på å blande en revolusjonær politikk med en opportunistisk politikk ved hjelp av «konsensus» for enhetens skyld er som et forsøk på å blande olje og vann. Kameratene i Chile har selv hatt anledning til å bevise for seg alle de mislykkede forsøkene sine på å komme frem til enighet med opportunistene de siste fem årene. Og man må ikke tenke på denne «mislykketheten» som negativt. Vi er i favør av enhet, ja. Og alle er klar over hvem som er ansvarlig for splittelsen som eksisterer i dag. Men den eneste enheten som er i interessene til sosialismen er enhet på en prinsipiell basis. På en hvilken som helst annen basis, en ansamling av fabrikker, der alle trekker i motsatte retninger i forhold til de andre, vil føre til impotens. Hele historien til det sosialistiske partiet beviser dette.

Hva er vitsen med å ha et revolusjonært program og prinsipper om man i det øyeblikk beslutningen tas, viser lederskapet seg å være ute av stand til å bære det ut i praksis, fordi den har innviklet seg i en rekke avtaler, kompromisser og konsensuser med opportunister og pro-kapitalistiske elementer? Nei. Et fullstendig brudd med opportunister av alle slag er en forutsetning for renovasjonen av det sosialistiske partiet. Det er nettopp i motgang at man lærer å skille ens sanne venner og fiender. Hvis de chilenske sosialistene ikke er i stand til å trekke alle nødvendige konklusjoner fra den forferdelige opplevelsen, vil alle dødsfall ha vært forgjeves.

Det er sant at i morgen kan den nåværende situasjonen endre seg radikalt. Etter en forferdelig opplevelse med diktaturet, de lange årene med sult, elendighet, død og undertrykkelse, vil mange arbeidere og bønder tenke på årene med Folkeenheten som en slags gullalder. Paradoksalt nok kan illusjonene om folkefronten igjen vokse i hjertene til massene etter Pinochets fall. I denne forstand, har diktaturet fungert som en enorm brems på arbeiderklassens bevissthet og enda mer så på de tilbakeliggende massene av bønder og middelklasse.

I dag, underjorda, identifiserer arbeidere og bønder disse kameratene de ser på, som slåss skulder til skulder mot sjefene og diktaturet som «sosialister». Fremfor alt for mange av aktivistene, har de tidligere lederne til Folkeenheten i eksil blitt praktisk talt diskreditert. I den forstand er de «generaler uten hær» som tålmodig venter i Berlin, Paris, Moskva og Alger på Pinochets fall, når de kommer tilbake i triumf, med alt pent og ordentlig, for å gjenta de samme feilene som før, kan de fort komme til å få en overraskelse, spesielt hvis kameratene i sosialistpartiet i Chile lykkes i å bygge et sterkt parti, sterkere enn i dag, ikke bare i antall, men fremfor alt praktisk, i å utdanne kadre, til en uforsonlig opposisjon mot enhver pakt eller allianse med borgerskapet, og den minste konsesjon til opportunistene.

Kadrene til Chiles sosialist parti har gjort store fremskritt. Men det er fortsatt et gap, ikke bare i apparatet, men også i politikken, som til tross for helt nødvendig og riktig insistering på en politikk med klasseuavhengighet, inneholder det likevel en rekke uklarheter og utelatelser, som for øyeblikket ikke virker veldig viktige, men dersom de ikke fjernes, kan de i morgen føre til enorme problemer, interne kriser, konvulsjoner og splittelser.

På et gitt tidspunkt, når Pinochet-regimet faller og en ny massebevegelse oppstår, vil det sosialistiske partiet befinne seg under et enormt press fra alle kanter. Den kapitalistiske pressen, den stalinistiske og sosialdemokratiske pressen, den «offentlige opinion», og de naturlige og forståelige instinktene til arbeiderne i favør av «enhet» vil veie tungt på SP, presse det til å gå inn i enda en » felles front» med stalinistene, sosialdemokratene, og denne gangen, sannsynligvis, Kristendemokratene, i en koalisjonsregjering. Hvis partiet ikke har definert seg veldig tydelig i denne saken på forhånd, er det svært sannsynlig at det ikke vil være i stand til å motstå dette presset. Til tross for slagordet «tro på oss selv» vil det være visse kamerater, selv i ledelsen av partiet, som har en tendens til å gi etter for presset. «Vi vil bli isolert.» «Vi kan ikke bryte enheten.» «Det er bare et spørsmål om en midlertidig avtale.» «Det er en taktikk, og vi vil opprettholde vårt program om uavhengighet.» «Vi kommer til å kjempe mot borgerskapet i regjeringen.» Det er aldri noen mangel på argumenter for å rettferdiggjøre oppgivelsen av en revolusjonær marxistisk politikk. Dette har vært erfaringen til den chilenske sosialismen gjennom hele dens historie. Og alltid med samme resultat.

I virkeligheten er det mulig at SP, dersom den nekter å gå inn i koalisjonsregjeringen, kan se seg selv isolert på kort sikt, fra flertallet av arbeiderklassen. Det vil bli angrepet fra alle sider for «sekterisme», «dogmatisme» og «maximalisme, ‘, eller verre ting. Men hvis et marxist-leninistisk parti, og fremfor alt dets lederskap, ikke er i stand til å motstå et slikt press, hva er vitsen med partiet og ledelsen?

I virkeligheten vil en låst holdning mot å inngå i en koalisjonsregjering med borgerskapet representere den eneste måten å vinne massene på for det sosialistiske partiet og den sosialistiske revolusjonen.

Massene lærer av erfaringene sine. Svært raskt, vil de innse at politikken til den nye regjeringen er en politikk diktert av den kapitalistiske klassen gjennom mediet til Kristendemokratenes ministre. Selv om de er en minoritet, vil disse kyniske representantene for borgerskapet påtvinge sitt veto mot «anti-kapitalistiske lovgivninger fra arbeiderpartiene, og true med å trekke seg dersom sistnevnte insisterer på å implementere en politikk for arbeiderklassen.

Alle artiklene til Frei og alle erklæringene fra Kristendemokratene viser at den nye koalisjonsregjeringen ikke engang vil gjennomføre tiltakene til UP regjeringen, med mindre de blir tvunget til å gjøre det av en ny bølge av massemobiliseringer.

I alle fall vil ikke en ny koalisjonsregjering. under forholdene med kapitalistisk krise, kunne løse noe for arbeiderklassen. Illusjonene om et påstått «sosialdemokratisk prosjekt» for Chile vil raskt bli fordrevet av den økonomiske krisen. Som det opprinnelige programmet til Folkeeneheten, i sin tid, forklarte: «I Chile har den ‘reformistiske’ og» utviklingsoppskriftene solgt av Alliansen for fremgang og tatt opp igjen av Frei-regjeringen ikke klart å endre noe grunnleggende. Fundamentalt har den vært en regjering for og av borgerskapet til tjeneste for den nasjonale og utenlandske kapitalismen, hvis elendige forsøk på sosial endring led forlis under den økonomiske stagnasjonen, de høye levekostnadene og den voldelige undertrykkelsen av folket. Med dette, har det enda en gang blitt bevist at reformisme er inkapabelt til å løse problemene til arbeiderklassen.» (Den siste setningen er understreket i originalen).

Og dersom alt dette var sant under Freis og Kristendemokratenes regjering før starten på verdens kapitalistiske nedgangstider, vil det være tusen ganger sannere nå med 17 millioner arbeidsledige i de utviklede kapitalistiske landene i OECD, generalisert stagnasjon av produktivkreftene og verdenshandelen, små markeder og fallende etterspørsel og fallende priser for chilenske varer i utlandet.

I dag er den chilenske kapitalismen ikke i stand til å gi arbeiderklassen og bøndene dype og varige konsesjoner. Selv om en koalisjonsregjering, i de månedene, skulle bli tvunget av presset fra massene, til å komme med en rekke reformer, vil det uunngåelig, under trykket fra oligarkiet og imperialismen, gå over til en annen fase av kontrareformer. Massene av arbeidere og bønder vil se sine lønnsøkninger bli spist bort av inflasjon, og fremveksten av arbeidsledighet. En ny prosess med skuffelse og demoralisering vil settes inn. Men denne gangen, vil en opposisjon uunngåelig oppstå i rekkene av arbeiderpartiene og fagforeningene. Massene vil forstå hvilken rolle de kapitalistiske ministrene har, som en «trojansk hest» plassert i koalisjonens ledelse for å sabotere den fra innsiden.

Hvis sosialistpartiet begår den fatale feilen med å inngå i regjeringen, vil det bli identifisert av massene med anti-arbeiderpolitikken som vil bli gjennomført. Men hvis de chilenske sosialistene holder seg utenfor, vil de svært raskt vinne støtte i opposisjonen, tiltrekke brede lag av grasroten til kommunistpartiet dersom (som synes uunngåelig) sistnevnte går inn i regjeringen. Parolen om «En regjering av sosialister og kommunister, med et sosialistisk program og uten Kristendemokratene» vil ha et enormt gehør i kommunistpartiets rekker.

En ting er klart. For Chile finnes det bare to alternativer: enten den sosialistiske revolusjonen som en gang for alle knuser makten til landeierne, kapitalistene og imperialistene, eller en ny rekke med blodige nederlag. For å løse arbeidernes og bøndenes presserende problemer er det nødvendig å ekspropriere bankene, landeiendommene og de store monopolene og starte med å planlegge organiseringen av produktivkreftene i alles interesser. En betydelig økning av økonomien er nødvendig for å heve levestandarden til massene. Dette er bare mulig når staten, i hendene på det arbeidende folk, mobiliserer hele landets ressurser. For at dette skal skje, er det først nødvendig å bryte motstanden til kapitalistene og landeierne.

Hva er alternativet? Kristendemokrater, sosialdemokrater og stalinister har en illusjon om at det er mulig å bygge et «forbrukersamfunnet» i Chile som i Vest-Tyskland, Storbritannia eller USA. Men nettopp i disse landene, er ikke det kapitalistiske systemet lenger i stand til å opprettholde, som i det siste, hverken levestandard eller retten til å arbeide. Det er 8 millioner arbeidsledige i USA, 7 millioner arbeidsledige i EF. Det er angrep på levestandard og innstrammingsprogrammer i alle disse landene. Og streikebølger i Frankrike, Italia, Storbritannia, Tyskland, USA etc.

Eksistensen av et borgerlig demokrati og sosiale reformer i Chile var mulig takket være den privilegerte posisjonen til den chilenske økonomien og etterspørselen etter chilenske varer i utenlandske markeder for en lang periode. Med forsvinningen av disse faktorene, vil alle motsetningene i det chilenske samfunnet stige til overflaten. Den «reformistiske» Frei-regjeringen var ute av stand til å løse dem. Allende-regjeringen prøvde å gjøre «en halv revolusjon», slik at viktige punkter av statsmakten forble i hendene til den kapitalistiske klassen, med de resultatene vi så.

Juntaen har heller ikke, med alle sine drap og konsentrasjonsleire, vært i stand til å løse problemene til det chilenske samfunnet. De har gjort dem verre. Og det er ikke den minste tvil om at en chilensk regjering med borgerlige liberalere ikke vil løse dem heller. Alternativet for den chilenske arbeiderklassen under kapitalismen er ikke et «forbrukersamfunn», men en konstant økning av arbeidsledighet, elendighet, økonomisk stagnasjon, sult…

Det finnes ingen «middelvei»

Den sosialistiske revolusjonen i Chile vil være et eksempel for arbeiderklassen og alle undertrykte folk i Latin-Amerika. Med en arbeiderregjering i Chile, hvor lenge vil da de militære diktaturene i Argentina, Uruguay, etc. kunne vare? Utvidelsen av den sosialistiske revolusjon til alle landene på kontinentet vil ha som følge de Forente Sosialistiske statene i Latin-Amerika, som samler alle folk i en felles innsats for å realisere det enorme økonomiske potensialet til kontinentet. En felles planlegging av de enorme menneskelige og materielle ressursene i Latin-Amerika vil tillate oss å forandre livet til alle folk på et par fem-års planer. De Forente Sosialistiske statene i Latin-Amerika vil være det første steget mot sosialismens triumf på en internasjonal skala, og dannelsen av Verdens Sosialistiske Føderasjon, som en gang for alle vil kvitte seg med kapitalismens og fascismens mareritt, og starte på et nytt trinn i menneskehetens historie: Sosialisme.

Madrid, januar 1979