I denne artikkelen beretter Miguel Jiménez om opprinnelsen til den internasjonale kvinnedagen, som sprang ut av den sosialistiske bevegelsen i det 19. århundret og ble en merkedag i revolusjonære kalendere etter februaroppstanden i 1917.
[Source]
Da kapitalismen og fabrikkproduksjonen utviklet seg, ble den tradisjonelle rollen til kvinnene – kirche, küche, kinder (kirke, kjøkken, barn) brutt opp.
Samtidig med at den organiserte arbeiderbevegelsen oppsto, spilte kvinnelige arbeidere på begge sider av Atlanterhavet en viktig rolle i kampene på 1800-tallet, og nye tradisjoner ble skapt.
«Kvinner har blitt en aktiv del av vår sosiale produksjon. Alle som vet noe om historien, vet at store sosiale endringer er umulige uten den feminine opphisselsen,» skrev Marx til sosialisten Kügelman, med tanke på – blant annet – den store rollen kvinner hadde under den franske revolusjonen.
I 1871 fremmet Marx og Engels en regel i den Første Internasjonale der opprettelse av kvinneseksjoner ble anbefalt, uten å utelukke muligheten for at begge kjønn kunne delta i dem. På den tiden var kvinneundertrykkelsen i Europa mye større enn i dag. En sjåvinistisk holdning dominerte, kvinner som aktivt deltok i politikken ble sett ned på med forakt. I sitt arbeid Kvinner og sosialisme oppmanet August Bebel, en «disippel av Marx og Engels» og grunnlegger av den sosialistiske bevegelsen i Tyskland, sosialister til å bekjempe disse tendensene innen arbeiderbevegelsen.
Fra dette miljøet, full av motsetninger, kom den gigantiske skikkelsen til Rosa Luxemburg fram. Hun står fram som en av de store sosialistiske lederne på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, som kjempet og beseiret den nye forsonende tendensen som utviklet seg i den sosialistiske bevegelsen.
Clara zetkin
Sosialdemokratene startet tidlig med en spesifikk og metodisk agitasjon i spørsmålet om kvinnefrigjøringen: Europeiske sosialistiske (og anarkistiske) organisasjoner startet et slikt arbeid fra siste halvdel av 1800-tallet. Bare i Tyskland, før første verdenskrig, var det over 100.000 abonnenter av kvinnelig orienterte publikasjoner til det tyske sosialdemokratiet. Den mest kjente forfatteren av dette arbeidet var den tyske sosialisten Clara Zetkin.
Den første milepælen i oppnåelsen av en internasjonal arbeider-kvinnedag kom på den første internasjonale konferansen for sosialistiske kvinner holdt i Stuttgart i 1907. Clara Zetkin, grunnlegger av bladet for sosialistiske kvinner, likestilling, forsvarte en resolusjon skrevet sammen med Alexandra Kollontai og Rosa Luxemburg. Bevegelsen oppfordret alle sosialistiske partier til å kjempe for kvinners stemmerett, i tillegg til å kjempe for fulle sosiale rettigheter. Den sosialistiske internasjonale støttet disse avtalene, som representerte kulminasjonen av arbeidet fra tidligere tiår. Selv om suffragettene kjempet for stemmerett i Nord-Amerika, England og andre land, (ledet av kvinner fra over- og middelklassen) ble kampen for full frigjøring (sosial og politisk) av kvinner født som en integrert del av den internasjonale sosialistiske bevegelsen.
3. mai 1908 tok Federation of Chicago Socialist Women’s Clubs initiativ til å holde en kvinnedag i et teater i byen. Den første nasjonale kvinnedagen ble vedtatt av det nordamerikanske sosialistpartiet året etter og fant sted i forskjellige byer og på forskjellige datoer. Det grunnleggende målet var «å oppnå stemmerett og avskaffe det seksuelle slaveri».
Feiringen i 1910 ble preget av en enormt økende deltakelse. Byens tekstilarbeidere hadde avsluttet en lang streik for retten til å få fagforeningen anerkjent. Streiken varte fra 22. november 1909 til 15. februar 1910: nesten kvelden for kvinnedagen. Det var en lang, hard streik, der streikevakter ble møtt med vold fra politiet, mer enn 600 mennesker ble arresterte. Etter streiken deltok arbeiderne aktivt i forberedelsen og realiseringen av kvinnedagen, innkalt av det nordamerikanske sosialistpartiet. Den foreslo en sosialistisk internasjonal institusjonalisering av denne kampdagen i arbeiderbevegelsen som en global handling.
I 1910 erklærte den andre internasjonale konferansen for sosialistiske kvinner, med representanter fra 17 land, en internasjonal kampdag. Selv om avtalen ikke fastsatte en bestemt dag, begynte den internasjonale dagen for arbeiderklassekvinner å bli feiret i flere land i Europa. Den første internasjonale feiringen fant sted i 1911 og hadde stort oppmøte i land som Østerrike, Danmark, Tyskland og Sverige. Mer enn en million kvinnelige og mannlige arbeidere deltok i offentlige arrangementer som krevde like rettigheter, rett til arbeid og en slutt på diskriminering i arbeidet. Noen få uker senere, den 25. mars, døde 146 tekstilarbeidere, de aller fleste innvandrerkvinner fra Italia og Øst-Europa, i en brann i fabrikken Triangle Shirtwaist i New York fordi de ble låst inne og dermed ikke var i stand til å evakuere arbeidsplassen sin. I respekt for minnet til disse arbeiderne, den mest utnyttede delen av arbeiderklassen, ble dagen innlemmet i den internasjonale dagen for arbeiderklassekvinner.
Likestilling og sivile rettigheter
Den første europeiske anerkjennelsen til 8. mars kom i 1914, og ble adoptert trinnvis av flere land på kontinentet.
Krigserklæringen for første verdenskrig førte til en proletarisering av millioner av kvinner. På en måte forverret kvinnesituasjonen seg, ettersom mange ble alene om å ta seg av familiene sine; i tillegg til å håndtere mangel og økende levekostnader. De kvinnelige arbeiderne deltok i mange streiker og demonstrasjoner for å protestere mot disse vanskelighetene, noe som økte deres politiske syn og bevissthet, og førte til en økt selvtillit. Denne sosiale prosessen, sammen med tidligere kamper og protester, førte til at stemmerett for kvinner i Norden og i antipodene (Australia og New Zealand) ble oppnådd. Det var ikke tilfeldig at det var i disse landene at andelen av valgstemmer til de respektive sosialistiske (eller arbeiderpartier) partier var størst.
Den 8. mars huskes imidlertid best av det som skjedde i 1917 i Petrograd (nå St. Petersburg). Trotsky forklarte hvordan opprørets flamme startet fra de utnyttede tekstilkvinnene:
«Den 23. februar [8. mars i den moderne kalenderen] var den internasjonale kvinnedagen. De sosialdemokratiske kretsene hadde ment å markere denne dagen på en generell måte: med møter, taler og brosjyrer. Det hadde ikke kommet for noen at dette ville bli revolusjonens første dag. Det var ikke en eneste organisasjon som manet til streik den dagen. Dessuten var til og med en bolsjevikisk organisasjon og dens mest militante organisasjon – Vyborgs bykomite, alle arbeidere – imot streik. Massene, ifølge Kayurov, en av lederne i arbeiderdistriktet, var veldig anspent; enhver streik ville true med å føre til åpen kamp. Men siden komiteen mente tiden var umoden for militant aksjon – at partiet ikke var sterkt nok og at arbeiderne hadde for få kontakter med soldatene – bestemte de seg for ikke å innkalle til streik, men å forberede seg på revolusjonære handlinger på en ubestemt tid i fremtiden. Slik var innstilingen til komiteen før 23. februar, alle så ut til å godta dette. Den følgende morgenen, til tross for alle direktiver, gikk kvinnelige tekstilarbeidere i flere fabrikker til streik og sendte delegater til metallarbeiderne med en appell om støtte. ‘Med motvilje,’ skriver Kayurov, ‘ble bolsjevikene enige i dette, og de ble fulgt av arbeiderne – mensjeviker og sosialrevolusjonære. Men når det først er massestreik, må man kalle alle ut i gatene og ta ledelsen. ‘ Slik var Kayurovs avgjørelse, og Vyborg-komiteen måtte godta det. ‘Ideen om å gå ut i gatene hadde lenge modnet blant arbeiderne; men i det øyeblikket forestilte ingen seg hva dette ville lede til’.»
90 000 kvinnelige og mannlige arbeidere streiket og innviet februarrevolusjonen som slo det eldste eneveldet i Europa i stykker. Denne historiske bragden sørget for at 8. mars ble et årlig jubileum for anerkjennelse og kamp for rettigheter til kvinner i arbeiderklassen: år for år og tiår for tiår frem til i dag.
Revolusjonens erobringer
Den russiske revolusjonen i oktober garanterte fulle politiske rettigheter for kvinner. Sovjetene anerkjente kvinners rett til ikke bare å stemme, som i andre land, men til å bli valgt til vara eller ministre. Dette var tilfellet med Alexandra Kollontai, første kommissær (minister) i verdenshistorien. Det var ikke en tokenistisk rolle, så utbredt i senere tider. Alle som kjenner til bolsjevikpartiets historie, kjenner til nøkkelrollen som utvilsomt ble spilt av Kollontai og andre kvinner, inkludert Inessa Armand og Nadezhda Krupskaya.
Den russiske revolusjonen, under stor nød og mangler, ga alt den kunne for å legge grunnlaget for en sosial frigjøring av kvinner. Kvinner hadde ikke lenger plikt til å bo sammen med ektefellene sine eller til å følge dem hvis de byttet jobb. De fikk de samme rettighetene til å være familiens overhode og til lik lønn. Mye oppmerksomhet ble rettet morskapet og det ble vedtatt lover som forbød gravide kvinner å jobbe i lange timer. Det ble gitt fødselspermisjoner med lønn og familier kunne benytte seg av barnehager. Abort ble legalisert i 1920, skilsmisse ble forenklet, og det holdt å registrere ekteskapet i det sivile registeret. Konseptet med uekte barn ble også eliminert.
Med Lenins ord:
«I bokstavelig forstand har vi ikke etterlatt en eneste murstein av de foraktelige lovene som plasserte kvinner i en mindreverdighetssituasjon sammenlignet med menn.»
Senere materielle fremskritt muliggjorde full innlemmelse av kvinner i alle sfærer av det sosiale, økonomiske og politiske livet – gratis skolemåltider, gratis melk til barn, mat, klær, fødselssentre, barnehager og andre fasiliteter.
I The Revolution Betrayed skriver Trotsky:
«Revolusjonen gjorde et heroisk forsøk på å ødelegge det såkalte «familiehjertet» – den arkaiske, tette og stillestående institusjonen der kvinnen fra de slitende klassene utfører slavearbeid fra barndom til død. Familiens sted som en lukket småbedrift skulle etter planen erstattes av et komplett system for sosial omsorg og overnatting: fødestuer, barnehager, skoler, sosiale spisesteder, sosiale vaskerier, førstehjelpsstasjoner, sykehus, sanatorier, atletiske organisasjoner, filmteater osv. Den komplette absorpsjonen av husholdningsfunksjonene i familien til institusjoner i det sosialistiske samfunnet, som forener alle generasjoner i solidaritet og gjensidig hjelp, var å bringe kvinnen og derved det kjærlige paret til en virkelig frigjøring fra de tusen år gamle båndene.»
Den kommunistiske, sosialistiske og anarkistiske verdensarbeiderbevegelsen spilte en militant, uselvisk og heroisk rolle i mellomkrigstiden. Og innenfor denne bevegelsen var kvinnelige aktivister imponerende deltakere, for eksempel i den spanske revolusjonen på 1930-tallet.
Stalinismens rolle
I 1943 startet Stalin forhandlinger med vestlige ledere for å dele verden inn i innflytelsessfærer, og søkte en stabil konsensus med britisk og amerikansk imperialisme som han oppløste den kommunistiske internasjonale for.
Sovjetunionen beviste på det tidspunktet riktigheten i den gamle påstanden til den utopiske sosialisten Fourier, som Trotskij omskrev da han skrev:
«Kvinners stilling er den mest grafiske og veltalende indikatoren til å evaluere et sosialt regime og en statspolitikk. (…) Byråkratiet er alarmert av» familiens oppløsning», ledet av sine konservative instinkter synger det panegyrisk om familiemiddagen og klesvasken, det vil si om kvinnens slaveri. På toppen av det har byråkratiet gjenopprettet rettslige straffer for abort, og offisielt returnert kvinnene til status som pakkdyr. I full motsetning med kommunismens ABC, har den herskende kasten altså gjenopprettet den mest reaksjonære og uvitende kjernen i klassestyret, det vil si den småborgerlige familien.»
Etter Stalins død i 1953 ble reformer som lovlig abort gjeninnført, men kvinners situasjon i Sovjetunionen kom seg aldri tilbake til nivåene oppnådd under Lenin og Trotsky. Etter år med økonomisk utvikling som gjorde det til det nest mektigste landet på planeten, steg ingen ny Armand, Krupskaya, Kollontai eller Zetkin til toppen av det stalinistiske regimet? En ny macho-holdning, på det kulturelle og ideologiske plan, hadde utviklet seg.
Likevel hadde sovjetiske kvinner mange fordeler fremfor kvinner i Vesten. Den økonomiske veksten etter krigen – oppnådd takket være planøkonomien – tillot forbedringer: pensjonisttilværelse i en alder av 55 år; rett for gravide kvinner til å redusere arbeidstiden med full lønn; og fødselspermisjon på 56 dager før og 56 dager etter fødsel. I 1927 gikk 28 prosent av kvinnene på høyere utdanning; i 1960, 43 prosent, og i 1970, 49 prosent. De eneste andre landene i verden det året der kvinner utgjorde mer enn 40 prosent av de totale studentene i høyere utdanning, var Finland, Frankrike og USA.
8. mars til i dag
Den stalinistiske byråkratiseringen førte til en karikatur av 8. mars i landene knyttet til Sovjetunionen, mens den vestlige kapitalismens fremgang og sosialdemokratiets stablisisasjon (stadig mindre sosialistisk) ikke hadde noen interesse i å feire 8. mars.
Revolusjoner eksisterte imidlertid utenfor kontorene til de sovjetiske byråkratene. En ny generasjon ble rystet i løpet av 1960- og 70-tallet med de koloniale revolusjonene, der dusinvis av land oppnådde uavhengighet fra sine respektive undertrykkere. Kampen til det vietnamesiske folket; den kubanske revolusjonen; og til og med Maos Kina (som prøvde å fremstå som et renere ideal enn den da møllspiste sovjetiske stalinismen) fanget fantasien til unge og arbeiderklassen.
Skallet med stabilitet begynte å bryte i vesten før den økonomiske krisen i 1973. Da var det allerede en misnøye som frembrakte spørsmålstegn til sosiale relasjoner på alle nivåer. Kvinner i de rikeste landene hadde p-piller, mens de i den tredje verden tok opp maskingevær og AK-47, i kamper som varte til begynnelsen av 1980-tallet. Overfor den relative stagnasjonen i klassekampen i de mest avanserte landene, ble oppmerksomheten rettet mot andre ‘ismer’: miljøisme, pasifisme og feminisme.
8. mars i dag er omkonfigurert og harmløs. FN institusjonaliserte datoen for den herskende klassen og omdøpte den til bare kvinnedagen, og fjernet all referanse til ‘kvinnelige arbeidere’. På den måten har de skjult navnet på den sosiale klassen hvis mest bevisste lag beveget seg for å forsvare den mest utnyttede delen.
At 8. mars hadde sin opprinnelse i en streik ble forvekslet med tragedien den 25. mars 1911. Denne blandingen av datoer og omstendigheter fikk styrke selv i antatte kommunistbevegelser. Faktum gjenstår imidlertid at 8. mars oppstod fra kampen mot kapitalismen, som i flere tiår før 1917 ble ført av millioner av militante: menn og kvinner forent av det revolusjonære idealet om å stanse utnyttelsen og fremmedgjøringen. Disse klassekrigerne var overbeviste om at de med flere rettigheter hadde plikten til å forsvare de med færre. De mente at forent oppnår vi mer enn vi kan klare alene. Klassen som i dag har makten, ønsker å holde oss splittet: den samme klassen som regjerte i 1908 og 1917.