Evo Morales, for det regjerende MAS, vant det bolivianske valget 20. oktober, men med et redusert flertall, som avslørte hvordan klassesamarbeidspolitikken til regjeringen har fremmedgjort deler av dets tradisjonelle støttebase. Det faktum at Evo unngikk en andre runde med minst mulig margin, ble brukt av høyresiden til å rope om valgjuks og starte en kampanje med mobiliseringer på gatene. Mens det er forskjellige elementer involvert i protestene, har initiativet de siste dagene gått til leiren for «borgerbevegelsen», organisert av de mest reaksjonære elementene i Bolivias kapitalistiske oligarki, basert i Santa Cruz. De bolivianske kameratene i Lucha de Clases har gitt en uttalelse om hvordan kupptrusselen kan avverges.
[Source]
Kunngjøringene fra borgerlederen fra Santa Cruz representerer et kvalitativt skritt i retning av et kupp. Luis Fernando Camacho, en nøkkelfigur i opposisjonen, har etterlyst en «fredelig» overtakelse av statlige institusjoner – som i skrivende stund allerede har begynt i Santa Cruz – og utvidelse av blokader til landets grenser. Men den største overraskelsen har vært kunngjøringen om hans deltakelse i en marsj tirsdag i hovedstaden La Paz, som har til hensikt å nå Plaza Murillo for å kreve Evo Morales avgang. Dette er en åpen provokasjon, som etter alt å dømme ikke bare er rettet mot MAS og regjeringen.
Mandag kom Militærets overkommando med en uttalelse, den første siden krisens begynnelse, der de sier at de «vil sikre opprettholdelsen av demokratiet», og en påminnelse om at den militære institusjonen «er underlagt militære lover og forskrifter, basert på samholdet i strukturene, oppdragene og den vertikale organiseringen basert på grunnleggende prinsipper for disiplin, hierarki, orden og respekt for grunnloven.” Vil de væpnede styrkene forsvare borgerbevegelsens demokrati, eller Evos? Den som gjør Evo til leder, eller den som hindrer hans gjenvalg? Dette bevisst tvetydige språket og Camachos oppfordring til den militære toppen viser at forsvaret trekkes i forskjellige retninger, og i det minste blant generalstaben vet de fortsatt ikke hvilken side de vil støtte.
Denne provokasjonen er tydelig rettet mot de væpnede styrkene, og vi kan ikke risikere å vente på fakta for å avklare om Camacho lanserer et eventyr, slik [MAS] senatspresident Salvatierra fastholder, eller om dette er begynnelsen på kuppet. I dagens situasjon er det tydelig at hvis Evo styrtes, vil det være i hånden til Camacho (det vil si den mest konservative og reaksjonære fløyen til Santa Cruz-borgerskapet) og gorillaene [kupp-plottende reaksjonære].
COB [Fagforeningssentral] har innkalt til demonstrasjoner denne tirsdagen i La Paz. Læreres fagforeninger, urbane og landlige fra hele landet, i tillegg har fabrikkarbeidere i Cochabamba, La Paz og Sucre, offentliggjort et avslag til deltakelse. Som vi har påpekt, forhindrer de byråkratiske metodene til COB og dens servilitiet til regjeringen en forent mobilisering av arbeiderklassen. COD [Departementets arbeiderforening] i Oruro, har under press fra MAS, gitt lærere (som er en del av den ”borgerlige” bevegelsen) 24 timer på seg til å komme tilbake i jobb, under trussel om sammenstøt. Dermed fortsetter arbeiderklassen å være delt.
Et nøyaktig bilde av stemningen blant arbeidere i landet kan sees fra forsamlingen i Huanuni gruveforeningen i går kveld: det største gruvearbeiderforbundet i landet. Huanuni har sagt i en beslutning i forsamlingen at de vil styrke gruvearbeidernes tilstedeværelse i mobiliseringen mot kupptrusselen. Debatten viste at arbeidere trenger å konfrontere hverandre. Et par innlegg, som ble buet på, indikerte at den eneste løsningen på konflikten er nyvalg. Noen ba om å forsvare «endringsprosessen» uten å vekke særlig entusiasme. Mange minnet i stedet forsamlingen på de uavklarte problemene rundt lønn, sosiale ytelser og organiseringen av gruveselskapet. Andre ba frivillige å bli med i beslutningen om å reise til La Paz for å forhindre et nytt «21060», [1985] – dekretet som åpnet veien for «nyliberalisme» og privatiseringen av gruvedriften.
Kameratene fra Huanuni grasroten vi snakket med bekreftet de åpenbare årsakene til skepsisen blant arbeiderne. MAS har søkt til Huanuni-unionen ved andre vanskelige anledninger, men den byråkratiske ledelsen av selskapet, og dets økonomiske styring av staten, har ført til at arbeidere ikke lenger tyr til MAS for å løse sine problemer med gruveselskapet. I tillegg har den strategiske alliansen med MAS ødelagt fagforeningen og fratatt dem dette verktøyet til forsvar og kamp. Blant noen gruvearbeidere er dette vanskelig å legge til side. Dermed var forsamlingens stemning å søke etter en uavhengig posisjon som gruvearbeidere, noe byråkratiet ikke er i stand til å gi.
Dersom Evo faller og det utnevnes en overgangsregjering til nyvalget, kan dette bare gjennomføres med støtte fra de væpnede styrkene. I dette scenariet kan Huanuni bli militarisert, og uansett vil det første målet til en ny regjering være å fjerne med alle midler gruveforeningene Huanuni og Colquiri. Dette blir forstått av de fleste arbeidere, men de spør hvordan de kan unngå en tilbakevending til det normale – det vil si hvordan vi kan beseire Camacho og endre Evos politikk.
Svaret på dette spørsmålet er åpenbar: arbeidere må bekjempe kuppet med egne metoder. For det første må det innkalles til forsamlinger, slik som den på Huanuni, der mobiliseringskomiteer nedsettes med demokratisk valgte og gjennkallbare delegater valgt blant de mest militante arbeiderne. Vi må også kreve:
- Bevæpning av folket mot kuppet. Dette er den eneste måten å avskrekke de væpnede styrkene slik at de ikke kommer ut på gata.
- En generalstreik og arbeidernes okkupasjon av selskaper, for å bringe konflikten på døren til det kupp-plottende borgerskapet og tilkalle arbeiderne i flere titalls fabrikker i kamp for å bli med i samtalen.
Det er bare på denne måten, med dannelse av militser og en utvidet kontroll over økonomien at vi kan beseire kuppet og samtidig havne i en posisjon til å forhindre videreføringen av MAS’ klassesamarbeidspolitikk, som bringer oss til kanten av stupet.